note – Store norske leksikon (original) (raw)
En note er i musikk et skriftlig tegn som brukes til å angi en tones høyde (frekvens) og varighet. Notens plassering i notesystemet, normalt fem linjer, viser tonehøyden, mens notens form viser den relative varigheten. Andre musikalske parametre krever tilleggsinformasjon i form av artikulasjonstegn, angivelser av tempo og dynamikk med mer.
Faktaboks
av latin ‘tegn, merke’
Med hensyn til tonehøyden har notene navn etter alfabetets syv første bokstaver, a til g. Disse repeteres i hver oktav. Noten b kalles h i tysk tradisjon. En note plasseres enten på en linje eller mellom to linjer.
Notene har oval, liggende form og er enten «hvite» eller «svarte», det vil si fylte. De hvite notene omfatter brevisnoten, helnoten og halvnoten. Halvnoten er utstyrt med en «hals». De svarte notene omfatter fjerdedelen, åttendedelen, sekstendedelen og så videre. Alle disse har hals og – fra og med åttendedelsnoten – en eller flere «faner». Flere noter med faner kan bindes sammen med en vannrett bjelke. Et punkt (punktering) etter noten forlenger noten med halvparten av verdien.
I enkelte notasjonssystemer har notene andre former. Det gjelder blant annet slagverksnotasjon, der notenes ulike former (triangel, kryss og så videre) symboliserer ulike instrumenter, og koralnotasjon, der notene har kvadratisk form.