organ – biologi – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Organer er selvstendige deler av flercellede organismer. Organene er gjerne sammensatt av forskjellig slags vev, men danner til sammen en strukturell og funksjonell enhet. Noen eksempler på organer er blader hos planter, hjertet hos virveldyr og huden hos mennesket.
Faktaboks
Uttale
orgˈan
av gresk organon, ‘verktøy, hjelpemiddel, redskap’
Organsystem
Et organsystem omfatter organet selv og den nødvendige, naturlig tilhørende vevsstrukturen. For eksempel er en nyre et organ, mens den sammen med nyrebekken, urinleder og urinblære utgjør et organsystem: urinveisystemet. Kretsløpssystemet dannes tilsvarende av organet hjertet sammen med blodkarene.
Siden ett og samme organ som regel medvirker ved flere biologiske prosesser (for eksempel medvirker skjelettmuskulaturen ved bevegelse av skjelettet, men også ved stoffskifte og varmeproduksjon) vil en slik sammenfatning nødvendigvis bli svært vilkårlig.
Forenklet kan man skille mellom følgende organsystemer hos mennesket:
- Bevegelsesapparatets organer. Passiv del: Skjelettet og skjelettforbindelsene (ligamenter). Aktiv del: skjelettmuskulaturen.
- Indre organer: Stoffskifteorganer (kretsløpsorganer, endokrine organer, fordøyelsesorganer, respirasjonsorganer, urinveisorganer). Urogenitalorganer.
- Kommunikasjonsorganer: Nervesystemet, sanseorganer, huden med hudorganer (hår, negler).
Vitale organer
Vitale organer er betegnelsen på organer som er livsnødvendige. Slike organer er derfor delvis beskyttet av skjelettstrukturen (hodeskallen, ribbeina i brystkassen). Noen vitale organer foreligger parvis, slik at en ensidig skade eller operativ fjerning ikke nødvendigvis er dødelig. Vitale organer hos mennesker er:
- hjernen
- hjertet
- lungene (foreligger parvis),
- leveren
- bukspyttkjertelen
- nyrene (foreligger parvis)
- huden (begrenset tap)