hjertet – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Skjematisk tegning av et frontalt snitt gjennom hjertet.
Hjertets høyre forkammer gjennomskåret fra lateralsiden.
Hjertet er en hulmuskel som pumper blodet rundt i kroppen. Menneskehjertet er omtrent så stort som knyttneven til samme kropp, og veier vanligvis mellom 300 og 350 gram. Hjertet ligger i fremre del av brysthulens midtparti_,_ like bak brystbeinet, og hviler på mellomgulvet.
Faktaboks
Hjertet er en dobbel pumpe, delt i en venstre og en høyre halvdel. Hver av halvdelene har et forkammer og et hovedkammer (også kalt hjertekammer). Hjertet har altså fire kamre til sammen. Høyre forkammer mottar oksygenfattig blod fra kroppens organer og sender det videre til høyre hovedkammer. Derfra pumpes blodet til lungene, hvor gassutvekslingen av oksygen og karbondioksid mellom blodet og atmosfæren foregår. Det oksygenrike blodet går fra lungene til venstre forkammer og videre til venstre hovedkammer. Derfra pumpes blodet ut i hovedpulsåren (aorta) og arteriene som går til alle kroppens organer. Hver gang hjertet trekker seg sammen, vil trykkstigningen forplante seg i blodet gjennom arteriene. Denne trykkstigningen kalles pulsen.
Hjertet veksler mellom to faser: sammentrekningsfasen (systole) og fyllingsfasen eller hvilefasen (diastole). Disse to fasene kalles til sammen for en hjertesyklus. Vanligvis har et menneske 60 til 80 hjertesykluser hvert minutt i hvile. Hjertet påvirkes av fysisk aktivitet, psyken (om man er avslappet eller stresset), hormoner (for eksempel adrenalin), nytelsesmidler (som kaffe), med mer.
Hjertet kan rammes av mange ulike hjertesykdommer. Noen av de vanligste er hjerteinfarkt, hjertesvikt og ulike hjerterytmeforstyrrelser. De skyldes ofte karsykdommer som aterosklerose og høyt blodtrykk.
Anatomi
Hjertet er en dobbel trykk- og sugepumpe, delt i en venstre og en høyre halvdel. Venstre hjertehalvdel mottar det oksygenrike blodet fra lungene og pumper det ut i kroppen gjennom den store hovedpulsåren, aorta (det store kretsløp). Høyre hjertehalvdel mottar det oksygenfattige blodet fra kroppens organer og pumper det ut i lungene via lungepulsåren (det lille kretsløp), der gassutvekslingen av karbondioksid og oksygen foregår (se respirasjon – fysiologi).
Omgivelsene
Frontalsnitt gjennom brystkassen som viser hjertets posisjon i forhold til øvrige organer i brysthulen.
Hjertet ligger i fremre del av brysthulens midtparti (mediastinum), like bak brystbeinet og hviler på mellomgulvet. Bak hjertet ligger luftrøret, spiserøret og de største blodårene (hovedpulsåren og de store hulvenene).
Det har omtrent form av en kjegle, med spissen (apex cordis) ned og fremover til venstre, og klaffeplanet (basis cordis) opp mot høyre. Hjertet har dermed en skrå lengdeakse, omtrent 40 grader fra øverst til høyre til nederst mot venstre. Hos spedbarn er aksen nesten horisontal.
På høyre side rekker hjertet hos voksne mennesker til omtrent to centimeter utenfor brystbeinets høyre kant. På venstre side ligger hjertets spiss i det femte mellomrommet mellom ribbeina, altså mellom femte og sjette ribbein, rundt åtte centimeter fra midten av brystbeinet.
Selve hjertemuskelen er utvendig kledd med et glatt bindevevslag (epikard) som også går over på innsiden av hjerteposen (perikard) som omgir hjertet. Hjerteposen virker beskyttende, bidrar til å holde hjertet på plass og nedsetter friksjonen mellom den bevegelige hjertemuskulaturen og omgivelsene.
Hjertemuskelcellene
Hjertemuskelcellene henger sammen i endene. Sammentrekningssignalene overføres gjennom forbindelsene mellom cellene (gap junctions).
Histologisk snitt av hjertemuskelceller.
Muskulaturen (myocard) utgjør den største delen av hjertet, og er dermed bestemmende for hjertets fasong. Den er bygget opp av spesielle hjertemuskelceller som er tverrstripet, med samme aktin- og myosinfilamenter som i skjelettmuskulaturen. Men i motsetning til den danner hjertemuskulaturen et tredimensjonalt flettverk med fibre som anastomoserer. Cellekjernene er store og ovale og – i motsetning til skjelettmuskulaturen – sentraltliggende. Mitochondriene ligger ordnet i rekker, og T-tubuli er store. De enkelte cellene (cardiocytter) ligger i kjeder etter hverandre og er forbundet med skiveformede kontakter (disci intercalati) eller innskuddskiver (gap junctions). På den måten vil aksjonspotensialene i hjertets eget ledningssystem (Purkinjefibre) ledes gjennom dette flettverket, slik at hjertemuskelfibrene kan trekke seg sammen nesten samtidig.
Hjertekamrene
Frontalsnitt gjennom begge hjertekamrene (venstre hovedkammer til høyre), med hovedkammerskilleveggen imellom.
Hver hjertehalvdel består av et relativt tynnvegget rom, forkammeret (atrium), og den tykkere hulmuskelen, hovedkammeret (ventriculus). Muskulaturen i forkamrene er adskilt fra hovedkamrenes muskulatur ved fire ringformede bindevevsforsterkninger, anuli fibrosi, som danner feste for de store karstammene på oversiden og for seilklaffene på undersiden. Høyre og venstre hjertehalvdel er atskilt av en muskelvegg (septum) som både skiller de to forkamrene (septum interatriale) og de to hovedkamrene (septum interventriculare).
I forkamrene er muskulaturen (myokard) relativt tynn, men har markerte muskeldrag på innsiden (musculi pectinati). Begge forkamrene har en «lomme», de såkalte hjerteørene (aurikler, auriculae cordis). I skilleveggen her er det på høyre side en grop (fossa ovalis) som er en rest etter utviklingen av hjertet i fosterlivet.
Det venstre hovedkammeret (ventriculus sinister) har en langt kraftigere muskelvegg enn det høyre. Innvendig har begge hovedkamrene nettlignende eller bjelkelignende muskler, de såkalte papillarmusklene (musculi papillares).
De fire hulrommene i hjertet er på innsiden kledd med en tynn bindevevshinne (endokard). Den danner trådlignende strukturer (chordae tendineae) i forlengelsen av papillarmusklene, slik at disse forbindes til «ventiler» eller klaffer av bindevev mellom de to forkamrene og hovedkamrene.
Hjerteklaffene
Klaffene mellom forkamrene og hovedkamrene kalles seilklaffer eller atrioventrikulærklaffer (valvae atrioventricularis dextra & sinistra) og ligger i hjertets klaffeplan. Atrioventrikulærklaffene kalles ofte forkortet «AV-klaffene».
På høyre side består AV-klaffen av tre bindevevsfliker; den er derfor betegnet som trikuspidalklaffen (valva tricuspidalis). På venstre side er det bare to fliker, den er kalt bikuspidalklaffen eller mitralklaffen (valva bicuspidalis). Hver flik forbindes til to papillarmuskler.
- Les mer om hjerteklaffene.
Hjertets klaffeplan sett ovenfra (forkamrene er fjernet). Øverst: diastole med atrioventrikulærklaffene åpne og aorta- og pulmonalklaffen lukket. Blodet presses fra forkamrene til hovedkamrene. Nederst: systole med atrioventrikulærklaffene lukket og aorta- og pulmonalklaffen åpen. Blodet presses fra hovedkamrene og ut i det store og lille kretsløp.
Hjertet og det lille og det store kretsløpet
I høyre forkammer munner øvre og nedre hulvene (vena cava superior og inferior) inn og fører det oksygenfattige blodet fra organene i kroppen til hjertet. Det føres via trikuspidalklaffen ned i høyre hovedkammer og pumpes derfra til lungene gjennom lungepulsåren (truncus pulmonalis).
I venstre forkammer munner det oksygenrike blodet fra lungene. Det føres via mitralklaffen ned i venstre hovedkammer og pumpes derfra ut i det store kretsløpet gjennom hovedpulsåren (aorta).
Både hovedpulsåren og lungearterien er adskilt fra hovedkamrene ved såkalte lomme- eller semilunarklaffer som forhindrer blodet i å strømme tilbake som en følge av trykkgradienten.
Hjertets egen blodtilførsel – koronararteriene
Hjertemuskulaturen selv får blodtilførsel gjennom kransarteriene eller koronararteriene. Det er to arterier (arteria coronaria dextra og sinistra) som begge utgår fra den oppadstigende delen av hovedpulsåren (aorta ascendens), like etter avgangen fra venstre hovedkammer. Det venøse blodet fra hjertemuskulaturen samles i den tre til fem centimeter lange sinus coronarius som munner i høyre forkammer_._
Ledningssystemet
Elektrokardiografi. Hjertets normale elektriske ledningssystem som sørger for at de elektriske impulser oppstår og ledes til de ulike deler av hjertet slik at det kan trekke seg sammen på en regelmessig og hensiktsmessig måte.
Hjertet har et eget ledningssystem som setter i gang rytmiske sammentrekninger av muskulaturen i både forkamrene og hovedkamrene. Sammentrekningene overstyres av det autonome nervesystemet (plexus cardiacus) og tilpasses derved kroppens behov. For eksempel vil løping gjøre at ledningssystemet leder signalene raskere, og antall signaler per minutt øker.
Hjertets egenrytme utløses av spesielle muskelceller i sinusknuten. Den er omtrent 25 millimeter lang og sitter i høyre forkammer_._ Den fungerer som impulsdanner og kan kalles hjertets egen «pacemaker». Fra sinusknuten går det fibre over i forkammermuskulaturen som leder impulsen over til atrioventrikulærknuten eller AV-knuten. Den ligger i bakre del av den høyre forkammerveggen.
Fibre fra AV-knuten går over i His' bunt, som forbinder ledningssystemet mellom forkammer- og hovedkammermuskulaturen. His' bunt deler seg i to grener på hver side langs hovedkammerskilleveggen. Nær spissen av hjertet forgrener den seg i Purkinjefibre, som brer seg ut i kammerveggens papillarmuskulatur.
Funksjon
Hjertets fire klaffesystemer. Hjerteklaffene fungerer som ventiler i åpningene mellom forkammer og hjertekammer, samt mellom venstre hjertekammer og aorta og mellom høyre hjertekammer og lungearterien.
Hjertets hovedfunksjon er å pumpe blod ut til kroppens organer. Venstre hovedkammer pumper oksygenrikt blod fra lungene ut i aorta, og videre ut i det store kretsløpet (systemiske kretsløp) til alle kroppens organer. Høyre hovedkammer sørger for å pumpe oksygenfattig blod fra venesiden ut i lungearterien og videre opp til lungene i det som kalles det lille kretsløpet (lungekretsløpet). Blodet som kommer fra kroppens organer, strømmer gjennom øvre og nedre hulvene (vena cava superior & inferior) til høyre forkammer og videre til høyre hovedkammer. Fra høyre hovedkammer pumpes blodet ut i lungearterien, og det strømmer derfra gjennom begge lungene.
Blodet som kommer fra lungene, strømmer gjennom lungevenene til venstre forkammer, og derfra til venstre hovedkammer, før det pumpes ut i hovedpulsåren (aorta). Herfra strømmer blodet gjennom kroppens forskjellige organer. Blodet fordeles mellom organene ved at motstanden mot blodstrøm til hvert organ blir nøye regulert. På den måten kan blodet styres til organer der behovet er størst. Deretter fordeler blodet seg over det fint forgrenede systemet av kapillarer som omgir cellene i de ulike organene, før det samler i stadig større vener til det via hulvenene igjen havner i høyre forkammer.
Hjertesyklus
En hjertesyklus består av to faser: systole og diastole.
Systolen er den fasen da hjertets hovedkamre trekker seg sammen slik at blod pumpes ut i det store og det lille kretsløpet. I systolen trekker hjertemuskelen seg sammen og klaffeplanet trekkes ned, slik at hovedkammervolumet reduseres og trykket øker. Når trykket inne i hjertekamrene er høyere enn det er i aorta og lungearterien, presses klaffene til disse blodårene opp og blod pumpes ut fra hjertekamrene.
I diastolen slapper muskulaturen i hovedkamrene av, slik at volumet inne i kamrene økes. Det gjør at hjertekamrene fylles med veneblod på grunn av trykkgradienten som oppstår, og ikke bare på grunn av blodtrykket på venesiden. Siste fase i fyllingen av hjertekamrene foregår ved at forkamrene trekker seg sammen og presser blod inn i hovedkamrene. Volumet i hjertekamrene etter at diastolen er ferdig kalles endediastolisk volum (EDV). Deretter starter en ny systole der blod pumpes ut fra hovedkamrene. Selv om hjertet har en effektiv sammentrekning, vil det være litt blod igjen i hovedkamrene etter systolen; dette volumet kalles endesystolisk volum (ESV).
Puls og slagvolum
Hver gang hjertet trekker seg sammen, vil trykkstigningen forplante seg i blodet gjennom arteriene. Denne trykkstigningen kalles pulsen. Den kan kjennes ulike steder på kroppen, blant annet på underarmen og i halsen.
Mengden blod som har blitt pumpet ut fra hvert hovedkammer per hjerteslag kalles hjertets slagvolum (SV). Det kan defineres som endediastolisk volum minus endesystolisk volum. Hos utrente er slagvolum i hvile normalt cirka 60–70 milliliter per slag. Slagvolumet kan økes ved trening, og godt trente utholdenhetsutøvere kan ha et slagvolum i hvile på godt over 100 milliliter per slag.
Hjertemuskulaturen i forkamrene og hovedkamrene trekker seg rytmisk sammen i et tempo som avhenger av aktivitetsnivået og kroppens organers behov for næring og oksygen. I hvile slår hjertet som regel cirka 60–80 slag per minutt. Under sterk fysisk anstrengelse kan hjerterytmen eller pulsen komme opp i over 200 slag per minutt. Den raskeste pulsen man kan oppnå, kalles ofte for makspuls. De er individuelt hvor høyt man kan komme i puls, og dette ser ikke ut til å være trenbart. Makspuls sier normalt heller ikke noe om hvor godt trent en person er. Vanligvis reduseres makspulsen med alderen, og som en tommelfingerregel kan man si at makspulsen ofte er i området rundt 220 minus alder. Det vil si at en 20-åring som regel har en makspuls rundt 200 slag per minutt.
Minuttvolum
Den mengden blod hjerte pumper per minutt kalles hjertets minuttvolum, og er produktet av hjertefrekvensen og slagvolum. Både utrente og trente har normalt et minuttvolum på cirka 5 liter blod per minutt i hvile. Det er hovedsakelig kroppsstørrelsen som avgjør hvor stort minuttvolumet er i hvile, og små personer kan ha litt lavere og store litt høyere minuttvolum enn 5 liter per minutt.
Maksimalt minuttvolum er derimot svært trenbart, siden trening vil kunne øke slagvolumet. Utrente har normalt et maksimalt minuttvolum på rundt 20 liter per minutt (200 slag x 100 milliliter per slag), mens godt trente kan ha et maksimalt minuttvolum opp mot 40 liter per minutt (200 slag x 200 milliliter per slag).
Elektrisk aktivitet
Hjertemuskelcellenes sammentrekninger er forårsaket av forandringer i cellenes elektriske tilstand (membranpotensialet). Hjertets spontane sammentrekninger begynner i sinusknuten. Først trekker høyre forkammer seg sammen, deretter venstre forkammer, så omtrent samtidig begge hovedkamrene. Denne rekkefølgen reguleres av spesialiserte celler som sørger for at aksjonspotensialer oppstår og raskt ledes videre i hjertet.
Regulering
Hjertets aktivitet er i stor grad avhengig av forholdene og kravet til ytelse. For eksempel krever 50 kilometer på ski høyere ytelse enn avslapping. Det kan styres av nerver, hormoner og strekk.
Hjertet kontrolleres av det autonome nervesystemet, både det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Utløpere fra den sympatiske delen fører til økning av hjerterytmen, økt AV-ledning og økning av hovedkamrenes sammentrekningskraft. Den sympatiske stimuleringen av hjertet kan skyldes fysisk aktivitet, men også psykiske faktorer som stress, angst og depresjoner.
Signalene fra den parasympatiske delen kommer fra vagusnerven (tiende hjernenerve). Disse signalene hemmer overføringen i AV-knuten slik at signalet går tregere, noe som fører til at hjerterytmen blir langsommere. Dette er typisk for hvilesituasjoner.
Fyllingen av hjertet påvirker også hjerteaksjonen. Dette forholdet kalles Starlings lov. Den sier at økt blodfylling av hjertets hovedkamre under fyllingsfasen (diastolen) fører til økt slagvolum.
Videre kan forskjellige stimulerende midler (for eksempel kaffe) og legemidler påvirke hjertefunksjonen gjennom endring av blodtrykk og hjerteaksjon (betablokkere, hjerteglykosider, antiarytmika).
Undersøkelse av hjertet
Ødem er en sykelig økning av mengden med vevsvæske eller av de normalt små væskemengdene som finnes i kroppens hulrom. Ved ødem i beina kan man ofte se at det står igjen groper (engelsk: pits) etter at man har trykket på huden. Dette kalles pittingødem.
Det fins flere måter å undersøke hjertet på, med og uten avanserte hjelpemidler. Den enkleste og første undersøkelsen en lege vanligvis gjør er del av den helhetlige, kliniske undersøkelsen.
Klinisk undersøkelse
Auskultasjon. Sirklene viser de stedene legene plasserer stetoskopet for å lytte til hjerteslagene.
Klinisk undersøkelse innebærer utspørring av pasienten (sykehistorie), inspeksjon, perkusjon, palpasjon og auskultasjon av hjertet. Disse fem stegene kan gi mye informasjon om hjertets tilstand og om hvilke andre undersøkelser som eventuelt er nødvendig for å finne ut mer.
Inspeksjon går ut på å se etter tegn på hjertesykdom hos pasienten. Dette kan være blålig misfarging av huden, blekhet, opphopning av blod i halsvenene, væskeansamling i beina (ødem) eller en rekke andre tegn.
Perkusjon går ut på å bruke ulike lydinntrykk for å få et inntrykk av hjertets plassering og størrelse. Undersøkeren banker mot en finger som legges flatt over brystet. Lyden vil endre seg fra hul til dump avhengig av om hjertet eller en del av lungene ligger bak brystveggen under fingeren. Dermed kan undersøkeren noenlunde avgjøre hjertets grenser ved å lytte til hvordan lyden av perkusjonen endrer seg.
Palpasjon vil si å kjenne på pasienten. Ved palpasjon av hjertet er det i hovedsak hjertespisstøtet man kjenner etter. Undersøkeren legger merke til kraften og lokaliseringen av hjertespisstøtet.
Auskultasjon går ut på å lytte på brystkassen med et stetoskop. Man lytter etter hjertelydene og om det er fremmedlyder (bilyder). Mens første hjertetone normalt høres best ved hjertespissen, høres andre hjertetone best over basis.
I en klinisk undersøkelse hører det også med å måle blodtrykket og kjenne på pulsen.
Andre undersøkelser
Det kan i flere tilfeller være nødvendig både å undersøke hjertets funksjon visuelt og å undersøke hjertets elektriske aktivitet. Hjertet kan visuelt undersøkes med ekkokardiografi, med eller uten dopplersonografi, mens hjertets elektriske aktivitet undersøkes med EKG (elektrokardiografi). Blodprøver spiller også en sentral rolle i undersøkelsen av hjertet. For eksempel kan man måle mengden troponiner i blodet i forbindelse med hjerteinfarkt, og pro-BNP i forbindelse med hjertesvikt.
Utvikling i fosterlivet
I fosterlivet utvikler hjertet seg fra det midterste av de tre kimlagene, mesoderm. Allerede etter tre uker er det dannet to cellestrenger foran i fosteret. Strengene hules ut og smelter sammen til et midtstilt «hjerterør». Dette vokser i lengde og begynner å folde seg sammen som en Z, slik at den midtre delen kommer til å danne hovedkamrene. En muskelvegg vokser opp fra bunnen av det felles hovedkammerrøret og danner hovedkamrenes skillevegg.
I fjerde uke deles også forkammerrommet i to ved at en sigdformet skillevegg vokser ned fra «taket» (septum primum). Få dager senere er en ny skillevegg dannet (septum secundum) ved siden av den første. De dekker hverandre ikke helt, slik at det fortsatt er en passasje fra det ene forkammeret til det andre som fosterets blod kan strømme gjennom.
Lungekretsløpet har på dette stadium ingen betydning, siden oksygenopptaket skjer gjennom moren og morkaken. Lungepulsåren (truncus pulmonalis) trenger derfor ikke å føre alt blodet til lungene. I stedet pumpes mesteparten av blodet fra høyre hovedkammer og ut i aorta via en shunt (ductus arteriosus). Aorta mottar altså blod fra begge hovedkamrene. Denne shunten lukker seg når lungekretsløpet trer i funksjon, og gjenfinnes senere som en centimeterlang bindevevsstreng (ligamentum arteriosum) mellom lungepulsåren og aorta.
Først etter fødselen, når barnets egen lungesirkulasjon begynner, stiger trykket i venstre forkammer. De to skilleveggene presses da mot hverandre slik at åpningen tettes og etterlater en grop (fossa ovalis) i skilleveggen mellom forkamrene. I noen tilfeller kan lukkingen være ufullstendig, såkalt åpent foramen ovale, hvilket som regel er av liten betydning for personens helse.
Hjertehistorikk
Galenos og Hippokrates, fremstilt i et freskomaleri fra 1200-tallet i Anagnikatedralen, Italia. Galenos var en romersk lege av gresk herkomst og øvde stor innflytelse på medisinsk viten gjennom hele middelalderen.
Få av kroppens organer har gjennom tidene vært mer knyttet til spekulasjon enn hjertet. Den store oldtidsanatomen Galenos fra Pergamon (130–201 etter vår tidsregning) mente at hjertet var utspring for nervene. Han mente at blodsirkulasjonen kom i stand gjennom dannelse av en spiritus, og at venene hadde sitt utspring i leveren, mens arteriene gikk direkte fra hjertet og ut i periferien. Han mente også at bare en ubetydelig mengde blod kom til lungene fra høyre hovedkammer. Det meste kom gjennom «porer» i hovedkammerskilleveggen og strømmet på den måten direkte fra høyre til venstre hovedkammer.
Selv den berømte Andreas Vesalius (1514–1564), grunnleggeren av den moderne anatomien, stolte så fast på Galenos' autoritet at han beskrev «porene», men innrømmet at han ikke hadde kunnet se dem.
Pave Clemens 8's livlege Andrea Cesalpino (1524–1603) hadde riktignok som den første brukt betegnelsen «kretsløp», men det var den engelske legen William Harvey (1578–1657), som i sitt verk De Motu Cordis («Om hjertets bevegelse») beviste at det virkelig eksisterte et blodkretsløp, og at hjertet ikke var noe annet enn en hulmuskel som forårsaket dette kretsløpet.