pagode – Store norske leksikon (original) (raw)

Pagode er et buddhistisk byggverk som i Sri Lanka, Myanmar og Thailand betegner en stupa.

Faktaboks

Uttale

pagˈode

Etymologi

portugisisk, sannsynligvis fra singalesisk dagaba, pali dhatugabbha, ‘relikviebeholder’

I Kina (muligens etter forbilder fra Nepal) har pagoden blitt utformet som frittstående åttekantede tårn, oftest med 3, 5, 7, 9, 11 eller 13 etasjer. Den høyeste (over 100 meter) er ved Tingchou i Hebei-provinsen.

Pagodene er ofte bygd i tilknytning til buddhistiske templer og klostre, men har også en uavhengig betydning i kinesisk geomantisk teori som lykkebringende elementer i landskapet. Det finnes også pagoder i Korea og Japan.