patina – Store norske leksikon (original) (raw)
Patina, er, i kjemien, et glinsende grønt eller blågrønt belegg som dannes på kobber og bronse ved langvarig opphold i fuktig luft, og det er det samme som irr. Belegget består av basiske kobbersalter (karbonat, sulfat og av og til klorid). I røykfylt luft blir belegget ofte svart. Kunstig patina kan fremkalles ved patinering, det vil si behandling med kjemikalier eller ved anodisk oksidasjon i en egnet elektrolytt.
Faktaboks
fra italiensk patina, som betyr ‘ ferniss’ eller ‘lakkering’
Billedlig brukes patina om noe som har et gammelt, ærverdig preg.