pedagogikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning.

Faktaboks

Uttale

pedagogˈikk

Pedagogikk oppfattes i vanlig språkbruk som om de teknikkene som er hensiktsmessige ved overføring av definerte læringsmål til en bestemt målgruppe. Som fagterm betegner pedagogikk kunnskapen om tilsiktet og utilsiktet innvirkning på individers og mestringsevne.

Den tilsiktede og kontrollerte påvirkningen foregår primært innenfor familien og ulike organisasjoner i den hensikt å forme individer i henhold til verdier og interesser som er bestemt av en myndighet. Den utilsiktede og ofte ukontrollerte påvirkningen skjer i uformelle sammenhenger og gjennom media. Påvirkningene på identitet og mestringsevne over tid betegnes som .

Legitimeringen av målrettet og organisert sosialisering varierer betydelig. I faglitteraturen fremkommer ofte fire ulike oppfatninger om pedagogikk:

  1. Den første vektlegger sosialisering i overensstemmelse med innholdet i kulturarv og kvalifikasjonsbehov i det aktuelle samfunnet, slik at dette samfunnets verdier og organisering reproduseres mest mulig effektivt gjennom oppdragelse og undervisning (pedagogisk funksjonalisme).
  2. Den andre retningen vektlegger individets danning til mest mulig fri og uavhengig tenkning med basis i universelle menneskelige verdier, men vanligvis innenfor rammene av den tradisjonelle sosiale og kulturelle sammenhengen (pedagogisk humanisme).
  3. Den tredje oppfatningen ser pedagogisk virksomhet som middel til å «oppdra nye mennesker» med slik identitet og mestringsevne at de kan skape det ideelle demokratiske samfunn (pedagogisk radikalisme).
  4. Den fjerde avviser fellesnevneren ved de tre foregående, at noen med makt skal ha rett til å bestemme hva andre mennesker skal lære. Slik virksomhet oppfattes som illegitim maktmisbruk. Alle mennesker skal ha rett til å utvikle seg i maksimal frihet fra etablerte institusjoners styring og kontroll (pedagogisk anarkisme).

Pedagogiske hovedtradisjoner

Pedagogikk i antikken

Sokrates og blir regnet som pedagogikkens eldste kilder. Platons pedagogiske tenkning kan sees som funksjon av hans tenkning om staten. Den skulle være hierarkisk oppbygd og styrt av den mest velutdannede eliten. Platons tanker om utdanning blir betegnet som pedagogisk essensialisme. Vesentlige kjennetegn er stor vekt på individuelle forskjeller, og at evnen til abstrakt kunnskapstilegning er hierarkisk. Noen forholdsvis få kan nå et høyt nivå av innsikt; massen vil ikke være i stand til det.

Utdanning på slike premisser blir primært tilgjengelig for dem som har bestemte evnemessige, sosiale og kulturelle forutsetninger. Konkret kjennetegnes essensialismen av en læreplan med få fag (latinsk septem artes liberales, de sju frie kunster), hvor idealet er å lære kunnskapen så grundig at den medfører karakterdanning kjennetegnet av høy moral og klokskap.

Essensialismen (engelsk liberal education) har beholdt en enestående sterk posisjon fra oldtiden til i dag. Særlig har britiske public schools og «Oxbridge»-universitetene videreført essensialismen som en særdeles levedyktig modell for både den vestlige verden og tidligere koloniland.

Pedagogikk på 1600-tallet

Fra 1600-tallet er essensialismen blitt utfordret av tre andre tradisjoner som har til felles at de er anti-elitistiske i sitt syn på utdanning. Inspirert av kristendom, og tar de utgangspunkt i alle menneskers likeverd og rett til utvikling av iboende evner og anlegg. De legger også sterk vekt på at sosialiseringen skal bidra til å skape et demokratisk samfunn.

Først kom ensyklopedismen. Denne bevegelsen ble tydeligst utløst av Johann Amos Comenius og fant grobunn i Frankrike fra 1700-tallet. Jean-Jacques Rousseaus tanker om barnesentrert læring fikk stor innflytelse. I Sveits videreførte Johann H. Pestalozzi Rousseaus tanker i praktisk pedagogisk virksomhet, og i Tyskland utformet Friedrich Fröbel den barnesentrerte førskolepedagogikken. Hovedtrekk ved ensyklopedismen var at alle individer i et samfunn skulle få utdanning. Reformasjonen og kravet om at alle elever skulle bestå en eksamen i statens religion var et mektig driv i realiseringen av dette idealet i land med protestantisk religion. Videre var det et mål at «alle skulle lære alt». Den begynnende industrialisering krevde at flere kunne mer på flere områder. Utdanningssystemer basert på ensyklopedismen hadde læreplaner med mange fag. I Skandinavia fikk ensyklopedismen stor betydning, på bekostning av essensialismen. I land som England og Tyskland fortsatte imidlertid essensialismen å ha en meget sterk stilling.

Pedagogikk på 1900-tallet

På 1900-tallet ble essensialismen utfordret av to andre retninger, polyteknikalismen og pragmatismen, også betegnet progressivismen. Begge disse retningene har flere likhetstrekk med ensyklopedismen.

Polyteknikalismen kan betraktes som den pedagogiske funksjonen av marxismen og har først og fremst vært forsøkt virkeliggjort i kommunistiske land. Retningen kjennetegnes av at alle skal ha utdanning, både for å utvikle selvstendig tenkning og for å få kvalifikasjoner som er nyttige for samfunnets produksjonsliv. Organiseringen av undervisningen skal være slik at skillet mellom «teori og praksis» overvinnes. Alle skal lære å bruke både hodet og hånden. «Læring gjennom produksjon» var et typisk slagord. I tillegg til å skape en reell allmenndanning for alle skulle slik organisering også avskaffe statusskillene mellom intellektuelt og manuelt arbeid.

I mange av landene med kommunistisk styreform var den polytekniske utdanningsmodellen til å begynne med effektiv. Tidligere føydalsamfunn gjennomførte masseutdanning og gjorde djerve forsøk på å forene det praktiske og teoretiske. Etter hvert viste det seg at elitetenkning og kvalitetskrav med rot i essensialistisk tenkning fulgte med og kom til syne også i de land hvor polyteknikalismen var offisiell utdanningsmodell.

Den andre utfordringen til essensialismen kom særlig fra USA og kan sees som den pedagogiske effekt av amerikansk . Progressivismen, som den ofte blir betegnet, stod for et dramatisk oppgjør med essensialismen eller «den svarte pedagogikken» i Amerika. Retningen ble særlig preget av tenkningen til John Dewey. Hans utgangspunkt var at den tradisjonelle praktiske pedagogikken ikke fungerte for elever flest. Den var livsfjern, abstrakt og basert på at elevene skulle innprentes «gammel» kunnskap. Den ble betraktet som en europeisk elitetradisjon som passet dårlig for det som var viktigst for de fleste amerikanere, utdanning som tydelig viste sin betydning i praksis.

Progressivismen hadde flere likhetstrekk med polyteknikalismen, men den var ikke revolusjonær og var basert på amerikanske idealer om demokrati og individuell frihet. Demokrati på alle samfunnets områder står sentralt i progressivismen. I den praktiske organisering av undervisningen skal det tas utgangspunkt i det enkelte barns interesser og problemopplevelse, ikke i etablerte sannheter i fagene. Opplæringen i praktiske fag og trening i å tenke vitenskapelig er sentralt for progressivismen. Det ble også lagt stor vekt på samarbeid mellom elevene. Prosjekt- og gruppearbeid oppstod som typisk progressivistiske former for undervisning. Progressivismen ønsket en undervisning som både løste motivasjonsproblemer, som kvalifiserte den enkelte til å løse nye problemer, og som bidrog til demokratiutviklingen i samfunnet.

Progressivismen fikk stor oppmerksomhet og betydning, først og fremst i USA, men også i . Europeiske representanter for barnesentrert og aktivitetsorientert pedagogikk er Georg Kerschensteiner (arbeidsskolen) og Maria Montessori (barnehager for utviklingshemmede).

På tross av tydelige landevinninger i en del land, særlig etter andre verdenskrig, er også motreaksjonene merkbare. Utdanning basert på progressivistiske prinsipper blir anklaget for å ta for lett på tilegnelsen av etablerte kunnskaper og på nødvendigheten av å måtte lære det en ikke umiddelbart er motivert for. Progressivismen blir også kritisert for ikke å legge nok vekt på lærerautoritet med basis i grundige faglige kunnskaper.

Pedagogikk ved år 2000

Parallelt med ensyklopedismens, polyteknikalismens og progressivismens forsøk på å utfordre essensialismens hegemoni som utdanningsmodell, er det også blitt gjort ulike forsøk på å etablere pedagogikk som en egen vitenskapelig disiplin. Ambisjonen har vært å finne fellestrekk ved undervisningens begrunnelse, innhold, metode og organisering som kunne gjøre det mulig å definere pedagogikk som disiplin. Disse bestrebelsene har man særlig funnet tilløp til i Tyskland, USA og Skandinavia. I land som Frankrike og Storbritannia har ambisjonen om pedagogikk som en egen på det nærmeste vært fremmed. Bestrebelsene må sees som en hypotetisk mulighet for å konstruere en vitenskapelig disiplin rundt sammenhengen mellom følgende kategorier: 1) den logiske sammenheng mellom en bestemt utdannings hensikt, innhold, læringsform og evalueringsmetode, 2) utdanningsorganisasjonen (materielle og menneskelige ressurser, herunder egenarten ved elever, lærere og ledelse), og 3) de sosiale og kulturelle omgivelser som organisasjonen (for eksempel en skole) er plassert i. Pedagogikk som disiplin vil med nødvendighet måtte trekke på grunndisiplinene innenfor og samfunnsvitenskap, i likhet med hva den medisinske vitenskap gjør i forhold til en rekke naturvitenskapelige grunndisipliner.

Det er blitt med noen forsøk på å skape pedagogikk til en egen vitenskapelig disiplin. Av de fleste pedagogiske forskere betraktes pedagogikk som et praksisområde som kan studeres ut fra en rekke etablerte disipliner. Pedagogikk som akademisk fag er blitt stående som en samling ikke-integrerte disipliner. Undervisningsteorien () kunne ut fra sin egenart ha maktet integreringen av kunnskaper fra andre disipliner og fag til en egen pedagogisk vitenskap. Undervisningsteorien er imidlertid forblitt et fagområde ved siden av pedagogisk filosofi, pedagogisk historie, pedagogisk , pedagogisk psykologi, komparativ/internasjonal pedagogikk og generell forskningsmetode.

I stadig sterkere grad rettes igjen oppmerksomheten mot de tradisjonelle fagene, i arven fra «septem artes liberales» og essensialismen. Utviklingen av undervisningsteori med basis i de eksisterende fagene synes å ha utdanningspolitisk større gjenklang enn en undervisningsteori hvor individ, samfunn og kultur danner hovedpremissene for utforming av læreplaner. Et omfattende nytt pedagogisk fagområde er spesialpedagogikk. Oppfatningen av pedagogikk preges i dag også av forskning og opplæring for ulike praktiske funksjoner hvor organisert læring inngår, som for eksempel organisasjon og ledelse, evaluering, veiledning, rådgivning, voksenopplæring, familiepedagogikk, mediepedagogikk og flerkulturell pedagogikk. Betegnelsen pedagogikk benyttes videre i forbindelse med en lang rekke andre fagområders opplegg for utdanning i eget fag eller yrke, for eksempel musikkpedagogikk og museumspedagogikk.

Ved slutten av 1900-tallet synes selve pedagogikkbegrepet som fagbetegnelse å stå svakere i flere land enn tidligere. Begrepet utdanning brukes oftere. Da det i 1995 ble opprettet et eget fakultet for det pedagogiske fagområdet ved Universitetet i Oslo, ble navnet Det utdanningsvitenskapelige fakultet valgt. Begrepet utdanning oppfattes som å stå for en bredere oppfatning av det pedagogiske praksis- og forskningsområdet. Det trekker heller ikke oppmerksomheten ensidig mot lærer/elev-forholdet i klasserommet, men inkluderer organisasjons- og samfunnsnivå. Utdanning samsvarer også bedre med det engelske begrepet education, mens pedagogikk på engelsk oftest blir oversatt med pedagogy, det vil si undervisningsmetode.

Ved år 2000 preges pedagogikken tydelig av internasjonalisering og globalisering. Det merkes et økende press i mange land for å harmonisere utdanningstilbud og fagterminologi med utgangspunkt i engelsk-amerikanske modeller og termer. Komparativ/internasjonal pedagogikk får derved økt betydning. I den raskt økende internasjonale mobiliteten av studenter, arbeidskraft generelt og forskere virker harmoniseringen uunngåelig. For eksempel blir høyere utdanning i stadig flere land nå organisert over den engelsk-amerikanske lesten med bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad, basert på obligatorisk undervisning. Innenfor komparativ/internasjonal pedagogikk har et nytt tyngdepunkt utviklet seg: utdanningspolitikk, ledelse og administrasjon, herunder utdanningsøkonomi og evaluering. Innenfor det internasjonale perspektivet finnes også spesielle kurs og forskning knyttet til aktuelle problemfelter, for eksempel kjønn, og miljø. Den informasjons- og kommunikasjonsteknologiske eksplosjonen er både en vesentlig forutsetning for globaliseringen av utdanning og selv et viktig område for pedagogisk forskning og utdanning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer (7)