marxisme – Store norske leksikon (original) (raw)
Karl Marx' teorier er grunnlaget for marxismen.
Marxisme er en samfunnsteori som på grunnlag av sin sterke kritikk av kapitalismen tar til orde for dype økonomiske og politiske forandringer for å skape et nytt, kommunistisk samfunn. Den er basert på Karl Marx' (1818–1883) og delvis også Friedrich Engels' (1820–1895) tanker.
Faktaboks
Uttale
marksˈisme
Innen marxistisk tenkning forstås kapitalismen som et ufritt og hensynsløst samfunn der kapitalistene, altså klassen som eier kapital og produksjonsmidler, bygger all sin makt og rikdom på grov utnyttelse av arbeiderklassen. Kapitalistenes konstante jag etter profitt er tenkt å føre til jevnlige økonomiske kriser med fryktelige følger især for fattige og arbeidende samfunnslag.
Marxismen hevder at menneskeheten bare kan frigjøres fra kapitalismen hvis arbeiderklassen tilkjemper seg den politiske makten for å rive ned klasseskillene, noe som skal føre til et klasseløst kommunistisk samfunn.
Siden Marx' død i 1883 har marxismen blitt forstått og videreutviklet på mangfoldige vis og har hatt enorm politisk betydning når det gjelder arbeiderbevegelser, kommunistiske stater, geopolitiske konfliktlinjer og opprørs- og frigjøringsbevegelser (se marxismens politiske historie). Den har dannet grobunn for sprikende teoritradisjoner og grunnleggende debatter innen humaniora og samfunnsvitenskap, især i filosofi, sosiologi, samfunnsøkonomi, historie og kunstteori.
Hovedpunkter
Sammenstilling av to fotografier fra 1860-årene av Karl Marx (til venstre) og Friedrich Engels.
Marx beskrev det kapitalistiske industrisamfunnet som vokste frem på 1800-tallet, som et fremmedgjort, kynisk og rastløst samfunn der sosiale, politiske og menneskelige hensyn ble stadig mer underlagt borgerskapets umettelige profittjag. Han hevdet kapitalismens videre utvikling bare ville gjøre samfunnet mer umenneskelig og ulevelig.
Utbytting og merarbeid
Ifølge Marx er kapitaleiernes brutale utbytting av arbeiderklassen selve drivhjulet i kapitalismen. For å sørge for sitt livsopphold har flesteparten i et kapitalistisk samfunn ikke annet valg enn å søke lønnet arbeid hos kapitalistene. Det er disse som rår over produksjonsmidlene (som fabrikker, maskiner og råvarer), og som har investeringskapasitet. Måten kapitalistene utnytter dette på, er ved å lønne arbeiderne langt mindre enn arbeidets faktiske verdiskaping.
Dette «merarbeidet», altså den porsjonen av arbeidsdagen der arbeiderens verdiskaping overstiger det som gis tilbake som lønn, hevder Marx er grunnlaget for all profitt og rikdom i kapitalismen. Jo lavere lønnen er i forhold til verdiskapingen, jo rikere blir kapitalisten, og jo bedre vil hen kunne hevde seg i konkurransen med andre kapitalister.
Kapitalistene kunne ta i bruk to strategier i denne sammenheng: enten senke lønnsnivået og forlenge arbeidsdagene (absolutt merverdi), eller effektivisere arbeidsprosessen (relativ merverdi). Sistnevnte kunne oppnås med disiplinering av arbeidsstyrken, innføring av nye arbeidsteknikker (spesialisering og arbeidsdeling) og mer utbredt bruk av maskiner (industrialisering og teknologi).
Fremmedgjøring og varefetisjisme
Marx mente imidlertid at kapitalistene ikke var frie og selvstendige. Også de var underlagt «kapitalens autoritet». På grunn av markedskonkurransen hadde de ikke annet valg enn å presse mest mulig verdi ut av produksjonen og hevde seg blant andre kapitalister for ikke å miste markedsandeler og investeringskapasitet og slik gå konkurs. Produksjonen ville derfor være i uopphørlig utvikling med effektivisering og nye teknologier. Markedet ville ustanselig utvides og fyre opp under rastløst forbruk. Samfunnet ville, skrev Marx, preges av «den stadige revolusjoneringen av produksjonen, den uavbrutte rystingen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen».
Med denne utviklingen ville arbeidet reduseres til repetitive operasjoner i en stadig mer intensiv industriell produksjonskjede hvis formål hovedsakelig var å øke kapitaleierens profitt. Arbeiderne ville bli til abstrakt arbeidskraft, og selve arbeidet ville oppleves som stadig mer meningsløst og umenneskelig. Ifølge Marx ville samtlige av det kapitalistiske samfunnets borgere på denne måten bli mer og mer fremmede for sin egen menneskelighet (se fremmedgjøring) og styres av kapitalens lover og humørsvingninger (se Kapitalen).
Marx mente videre at denne nådeløse utviklingen av kapitalismens infrastruktur ville fortone seg som usynlige kulisser for det fremvoksende forbrukersamfunnets begjær etter nye varer og tjenester, dets såkalte «varefetisjisme». Marx hevdet derfor at det i varefetisjismen lå en misoppfatning av kapitalismens grunnleggende funksjonsmåte. Hans begreper om ideologi og falsk bevissthet handler om lignende misoppfatninger.
Økonomiske kriser og imperialisme
Marx forsto kapitalismen som en ukontrollerbar og umettelig vekstøkonomi i stand til å bryte ned og legge under seg alt som sto i veien for den.
På grunn av dens umettelige vekstbehov mente Marx at kapitalismen ville forvandle stadig større deler av menneskets livsverden til markedsverdier. Dette kalte han for «opprinnelig akkumulasjon», som betyr å innlemme i kapitalismens markedssystem noe som opprinnelig står utenfor den. Slik ville kapitalismen progressivt bre seg ut over hele kloden og gjøre samtlige sosiale, politiske og menneskelige hensyn til et spørsmål om kapitalistisk profitt.
Veksten var imidlertid drevet frem av systematisk overproduksjon som jevnlig ville føre til økonomiske kriser med brutale konsekvenser især for arbeiderklassen og fattige samfunnslag.
Klassekamp og revolusjon
«Det kapitalistiske systems pyramide» fra 1911 viser klassesamfunnet med pengesekken aller øverst, dernest konge og statsmyndigheter, kirkemakten, militærapparatet, borgerskapet og nederst arbeiderklassen som arbeider for alle.
Samtidig hevdet Marx at jo mer kapitalismen utviklet seg, jo mer ville dens interne spenninger bli uholdbare og fyre opp under en stadig mer organisert og internasjonal arbeiderbevegelse. Dette skulle progressivt danne rammen for en verdensomspennende revolusjon som ikke bare var å forstå som arbeiderklassens frigjøring fra borgerskapets undertrykking, men også som det endelige punktum på klassekampen som Marx mente hadde formet hele menneskets samfunnshistorie.
Gjennom en sosialistisk overgangsperiode skulle revolusjonen føre over i et klasse- og statsløst kommunistisk samfunn basert på likhet og demokrati. Det berømte slagordet «fra alle etter evne, til alle etter behov» står for dette.
En konfliktfull maktovertagelse ville være nødvendig for at arbeiderklassen skulle sikre overgangen til kommunismen, mente han. I denne overgangen skulle klasseskillene bygges ned, privat eiendom skulle omfordeles gjennom kollektivisering av produksjonsmidlene, staten som autoritært styringsorgan skulle forvitre gjennom demokratisering, arbeidet skulle baseres på menneskelig nytteverdi i stedet for økonomisk bytteverdi og profittjag, og en ny likhetsbasert kultur skulle vokse frem.
Etter Pariserkommunen i 1871 var Marx forferdet over borgerskapets utbredte voldsbruk for å forsvare egne klasseinteresser. Da hevdet han at revolusjonær voldsbruk for å forsvare arbeiderklassens maktovertagelse ville være et nødvendig onde. Han tok også i bruk begrepet proletariatets diktatur.
Historisk materialisme
Merket bestående av hammer og sigd i en rød femstjerne er et symbol på kommunisme.
Marx baserte sin kritiske analyse av kapitalismen på en materialistisk historieoppfatning. Denne fremholder at for å forstå et samfunn er det dets økonomiske grunnstruktur som må studeres, altså hvordan produksjonen av varer og tjenester organiseres for å dekke befolkningens behov. Grunnstrukturen innbefatter produksjonsmidler og produksjonsmåte, sosiale klasser og deres maktforhold, grunnlaget for samfunnets rådende ideer (se ideologi og overbygning) samt teknologisk utvikling og forholdet til naturen, og danner slik rammen for en historisk samfunnsepoke.
Marxismens sterke idé er at det utspiller seg en klassekamp i denne grunnstrukturen. Kampen kommer av det konfliktladede motsetningsforholdet mellom de rike og styrende samfunnsgruppene, de ulike mellomsjiktene, og de arbeidende og fattige samfunnslagene. Klassekampen utgjør «historiens indre motor» i den forstand at motsetningsforholdene ville bli mer og mer uholdbare og slik fremprovosere en revolusjon som ville danne utgangspunktet for en ny samfunnsstruktur.
Marx forsto slik verdenshistorien som suksessive stadier i klassekampens historie. Denne beveget seg fra det primitive stammesamfunnet til det antikke slavesamfunnet, med en avstikker til den asiatiske produksjonsmåten, og videre til det europeiske føydalsamfunnet og inn i 1800-tallets industrikapitalisme. Enden på klassekampens historie skulle nås med det fremtidige klasseløse kommunistiske samfunnet. Marx spesifiserte ikke om dette var historiens definitive endestasjon eller begynnelsen på et nytt og uforutsigelig historieforløp.
Kort historisk oversikt
Den første internasjonale ble stiftet på et møte i London 28. september 1864.
Vladimir Lenin (1870-1924 til høyre) og Josef Stalin (1878-1953) i 1919. Lenin ville være Sovjetunionens regjeringssjef fra revolusjonen til sin død, samt legge grunnlaget for den ortodokse teoritradisjonen med marxisme-leninismen. Stalin tok over for Lenin, dannet en strengere marxistisk tolkning med stalinismen og regjerte med stadig mer diktatorisk makt frem til sin død.
Marxismen fikk først fotfeste i den europeiske arbeiderbevegelsen med opprettelsen av Den første internasjonale i 1864. Fra 1880-årene ble marxismen det teoretiske ankeret for sosialistiske partier, og de første debattene som formet dens sprikende teoritradisjon, satte fart.
Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble Sovjetunionen det internasjonale maktsentret for marxistisk statskommunisme frem til murens fall i 1989. På 1930-tallet og især fra 1960-tallet vokste heterodokse teoritradisjoner frem som var kritiske til den sovjetbaserte kommunismen og statsmarxismen mer generelt. Den kommunistiske verdensscenen ble også mer multipolar fra 1950- og 1960-tallet. Dette skyldtes blant annet Folkerepublikken Kinas proklamasjon, Sovjetunionens avstaliniseringspolitikk, den kubanske revolusjonen og bruddet mellom Kina og Sovjetunionen. Også fremveksten av frigjørings- og opprørsbevegelser knyttet til avkolonisering, studentopprør samt feminismens, antirasismens og økologiens fremvekst trakk marxismen i nye retninger.
Fra 1970-tallet og især etter Berlinmurens fall har oppgjøret med en rekke svært vanskelige episoder i autoritære kommunistiske stater, slik som gulag-politikken i Sovjetunionen, sultkatastrofene i Kina og folkemord i Kambodsja, kastet en dyp skygge over marxismens arv. Det er rimelig å si at de mer nyskapende marxistiske teoriene i dag er kritiske til autoritær statsmakt og knytter marxistisk antikapitalisme heller til demokratiske verdier, minoritetspolitikk og likhetskultur.
- Les mer om marxismens politiske historie
Marxisme som teoritradisjon
Rosa Luxemburg (1871-1919, stående til høyre) taler på et møte i Jena i 1905. Luxemburg var forkjemper for internasjonal klassekamp og «demokratisk kommunisme» med massestreik som revolusjonært middel og var med på å grunnlegge Spartakusforbundet i det tyske sosialdemokratiske parti under første verdenskrig.
Skillet mellom ortodokse og heterodokse former for marxisme er grovkornet og flytende, men gir likevel en ide om de store tendensene i teoritradisjonen.
Ortodoks marxisme
Ortodoks marxisme er knyttet til statskommunismen, med leninismen, stalinismen, trotskismen og maoismen som hegemoniske teorier. Det insisteres gjerne på det kommunistiske partiets lederrolle for arbeiderklassen, som kan gå hånd i hånd med en teori om arbeiderklassens «falske bevissthet». Typisk forfektes en streng eller deterministisk forståelse av kapitalismens og klassekampens historiske utvikling (se dialektisk materialisme), staten gis en sentral rolle som revolusjonært styringsorgan, og voldsbruk kan rettferdiggjøres som revolusjonært middel.
Heterodoks marxisme
Heterodoks marxisme har typisk mer å gjøre med demokratiske verdier, kulturkritikk, minoritetspolitikk, opprørskultur, autoritets- og partikritiske linjer, nedenfra-og-opp-politikk gjerne i form av demokratiske beslutningsinstanser som arbeiderråd og kooperativer, og iblant også vektlegging av politisk eksperimentering og «utopisk» oppfinnsomhet. Ofte svekkes grensene til anarkisme, libertarianisme, liberalisme, sosialisme eller sosialdemokrati i heterodokse tradisjoner.
Blant de mer kjente heterodokse teoritradisjonene kan det trekkes frem austromarxisme, luxemburgisme, Frankfurterskolen, eksistensialistisk marxisme, humanistisk marxisme, situasjonisme, strukturalistisk marxisme, arbeiderisme, analytisk marxisme, postmarxisme, marxistisk feminisme, økologisk marxisme, marxistisk postkolonialisme.
Iblant benyttes «heterodoks» i mer historisk forstand for å betegne statspolitiske alternativ til Sovjetunionens «ortodokse» hegemoni på den kommunistiske verdensscenen, der titoismen, trotskismen, castroismen, maoismen og også eurokommunismen står i særstillinger.
Marxisme i humanvitenskapene
Marxismen vokste frem, både teoretisk og politisk, samtidig som humanvitenskapene og har satt dypt preg på flere disipliner. Dette gjelder både grunnlagsdebatter i sosiologi, filosofi, samfunnsøkonomi, historie, kriminologi og samfunnsgeografi, samt mer eksperimentell og ytterliggående teoridannelse i psykologi, antropologi, lingvistikk og kunst.
Den flersidige utbredelsen i humanvitenskapene har delvis rot i Marx' egen tverrfaglighet, idet han flettet sammen antikapitalistisk samfunnsøkonomi, sosiologiske studier av sosioøkonomiske undertrykkingsforhold, revolusjonær politisk filosofi, materialistisk historieforståelse og dypt kritiske kultur- og samfunnsanalyser. En annen faktor kan være marxismens engasjement i samtidspolitiske debatter for å bygge opp under revolusjonær frigjøringspolitikk, altså opp under ønsket om konkret forandring av strukturelle urettferdigheter i samfunnet slik disse dypest sett skulle ha rot i kapitalisme, klassekamp og økonomisk utbytting.