polynesiere – Store norske leksikon (original) (raw)

Tongansk flåte ved Polynesian Cultural Center

De tre kulturregionene i Stillehavet

Polynesiere er folkeslaget som først okkuperte det store området i Stillehavet inkludert i det Polynesiske triangelet, som strekker seg mellom Aotearoa (New Zealand) i vest, Hawaii i nord og Rapa Nui (Påskeøya) i øst. Befolkningen snakker polynesiske språk, som tilhører den austronesiske språkfamilien. Navnet «Polynesia» betyr mange øyer, og kommer av at området består av mer enn 1 000 øyer. Til tross for at de er spredt over mange øyer og store avstander, har polynesiere mange språklige og kulturelle likheter. De senere årene har det også vokst frem en sterk pan-polynesisk identitetspolitikk.

Opprinnelse

Utbredelse av Lapita-kulturen

Polynesiere stammer fra austronesiske folkeslag, som utvandret fra Sørøst-Asia for rundt 3 500–5 000 år siden i det som er kjent som den austronesiske ekspansjonen. Disse hadde en maritim kultur, og var trolig verdens første med avansert sjøfartsteknologi, som katamaraner, utriggerbåter og peileskiver. De var også de første bosetterne av de fjerne Oseania da de befolket Nord-Marianene, Yap og Palau (Belau) i dagens Mikronesia for rundt 3 000–3 500 år siden. Det er noe uenighet om austronesierne utvandret fra dagens Taiwan eller Sundaøyene, men de fleste forskere mener at Taiwan er mest sannsynlig.

For mer enn 3 000 år siden landet en annen gruppe austronesiere i Bismarckarkipelet. Disse har gitt opphavet til det som kalles for Lapita-kulturen, som kjennetegnes ved sin særegne keramikkunst. Fra Bismarckarkipelet spredte de seg østover, der de koloniserte de vestlige delene av det fjerne Oseania, inkludert Vanuatu, Salomonøyene, Fiji, Tonga, Futuna og så langt øst som Samoa. Lapita-kulturen regnes som de direkte forgjengere til polynesierne. Arkeologer regner Nukuleka i dagens Tonga som den første polynesiske kolonien, med en opprinnelsesdato for rundt 2 800 år siden.

Det er mye som tyder på at kulturene som bebodde det som kalles det vestlige Polynesia, altså området rundt Tonga, Samoa og det østlige Fiji, ikke beveget seg noe særlig lenger ut i Stillehavet på mange århundrer. De østpolynesiske kjerneområdene, som inkluderer Cookøyene, Tahiti-arkipelet og Marquesasøyene, ser ikke ut til å ha blitt befolket særlig lengre enn rundt 1 000 år. Fra disse områdene spredte flere migrasjonsbølger seg over resten av det polynesiske triangelet i løpet av de neste århundrene, til de nådde New Zealand en gang mellom 1320 og 1350. Det var også i denne perioden at de såkalte polynesiske satellittene, kulturelt sett polynesiske øygrupper utenfor det polynesiske triangelet (for eksempel Tikopia i Melanesia og Kapingamarangi i Mikronesia), først ble befolket. Det er i tillegg sannsynlig at én eller flere ekspedisjoner nådde helt til den søramerikanske vestkysten, der de blant annet tok til seg søtpotetkultivering.

Kulturhistoriske fellestrekk

Polynesia er den eneste av de tre stillehavsregionene det gir analytisk mening å snakke om som en kulturhistorisk integrert region. Hovedtrekkene som forbinder regionen kulturhistorisk kan spores språklig, genetisk og kulturelt. Av kulturelle likhetstrekk er slektskapsmønstre, kunstuttrykk, hierarkiske høvdingdømmer der høvdingetittelen gikk i arv, betydningen av begreper som mana (karismatisk kraft) og tapu (tabu, rituelt farlige fenomener som må avgrenses eller kontrolleres) og et overlappende mytologisk og kosmologisk univers. I tillegg var og er polynesiske kulturer orientert mot havet, på samme måte som mange av sine melanesiske og mikronesiske motparter.

Polynesiske fartøy utenfor Alcatraz i San Francisco

Polynesiere var enestående sjøfolk og navigatører. Sjøfart var en viktig del av livet for mange polynesiere, og det åpne havet ble ansett som et bindeledd mellom øyer heller enn noe som holdt dem avskåret fra hverandre. Kunsten å navigere var derfor en høyt verdsatt kunnskap, og de beste navigatørene hadde en spesiell plass i de fleste polynesiske samfunnene.

Polynesiske sjøfarere brukte en rekke metoder for å navigere det åpne havet. Mange orienterte seg etter stjernehimmelen, og vi vet at flere samfunn brukte mentale stjernekompass eller peileskiver. Stjerneorientering måtte kombineres med kunnskaper om vindretninger, bølgemønstre og dønninger for å sikre seg mot skyer og væromslag.

Navigatører hadde mange måter for å sikte seg inn mot øyer som fortsatt var utenfor øyesyn. De speidet etter fiskende fugler, så etter ansamlinger av skyer og kjente hvordan dønningene endret seg. Mange hadde også en dyp kunnskap om farvannene de orienterte seg i, både eget nærområde og langt hjemmefra. Viktige kjennemerker inkluderte nedsunkne rev, virvelstrømmer, naturlige sjømerker og bølgenoder.

Høvding- og kongedømmer

Det har historisk vært store forskjeller i lederskap innad i Polynesia. Disse forskjellene har i stor grad gjenspeilet økologiske og demografiske forskjeller, der mindre atoller med lave befolkningstall (for eksempel Tokelau) var mindre lagdelt enn på store øyer med store befolkninger (for eksempel Hawaii). Det er også tydelig at flere øysamfunn, som maori, vekslet periodevis mellom små egalitære og større hierarkiske grupperinger. Likevel er det visse fellestrekk som går igjen i hele regionen, selv om det var og er gradsforskjeller.

Politisk ideologi i Polynesia var og er forankret i to dimensjoner. Den ene er religiøs, der høvdinger ofte er antatt å være av guddommelig opphav. Den andre er slektskapsbasert, der sosial posisjon henger sammen med fødselsrett og ansiennitet. Likevel var den karismatiske kraften i mana det viktigste aspektet ved polynesisk lederskap fordi en høvding uten mana ikke var egnet til å lede.

Mana er en overnaturlig kraft med guddommelig opprinnelse, og noe som både mennesker, dyr, ting og steder kan inneha. Det er mange ulike kilder til mana. Det kan komme direkte fra guddommer til deres menneskelige avkom, som igjen gir dette videre til sine etterkommere gjennom seksuell reproduksjon. Det kan også skjenkes fra guddommer til mennesker som på en eller annen måte har vist seg virkningsfulle. I dag er mana et mye brukt begrep i forbindelse med religion (spesielt kristendom) og politikk. Flere aktivistgrupper og politiske organisasjoner i Polynesia bruker begrepet i navnet sitt.

Kosmologi og myter

De fleste polynesiske samfunn har et skapelsesepos som vektlegger separasjon og opposisjon. Her finnes ingen skapergud som har skapt universet fra ingenting, men en splitter-gud som har delt universet i motsetninger, på samme måte som man åpner et skjell. Den første splittelsen var den som delte himmelen og jorden, og derfor dagen (ao) og natten (po), lyset og mørket. Disse og andre motsetninger må holdes atskilt gjennom rituell aktivitet for ikke å smelte sammen igjen. Her er begreper som tabu viktig.

I denne kosmologien er guddom iboende. Det polynesiske ordet for «gud» (atua) kommer av ordet fra «bakside» (tua), noe som gjenspeiles i at ryggen er ansett som spesielt hellig. Ryggen var for individet det natten (po) var for kosmos i sin helhet – truende, utilgjengelig og usett, men likevel allestedsnærværende. Dette var en evig kilde til angst fordi individer måtte beskytte seg mot kosmologisk kollaps gjennom rituell aktivitet som holdt guddommen på avstand. De to viktigste strategiene for å beskytte seg var ved å lukke og multiplisere kroppen. Kvinner var i seg selv et lukket system (et mikrokosmos) som også kunne reprodusere seg selv gjennom fødsel. De var derfor mindre utsatt enn menn, som var ufullstendige vesener. For menn var tatoveringer viktig fordi man på den måten kunne lukke kroppen samtidig som man multipliserte den ved hjelp av symmetriske mønstre og et andre ansikt på ryggen.

Kunstutrykk

Polynesisk kunst kan ikke reduseres til en separat kategori løsrevet fra den større sosiale sammenhengen. I stedet har kunst gjerne blitt brukt til å reflektere og markere sosiale forskjeller og til å oppnå rituelle og religiøse mål. Et kunstverks effekt er derfor spesielt viktig, og vil ofte være hovedformålet. Dette betyr for eksempel at krigsredskaper som skjold og klubber var utsmykket med vakre utskjæringer for å ha mest mulig effekt. Det samme var fiskekroker.

De fleste kunstuttrykk i Polynesia tar nytte av to eller flere dimensjoner samtidig, som ord, lyder, bevegelser, lukter, materialer og rom. De kan også deles i fem overlappende hovedkategorier: orientering av rom (for eksempel arkitektur og utforming av hager), utskjæringer (for eksempel treskulpturer blant maori og steinskulpturer på Rapa Nui), fiber- og tekstilkunst (for eksempel matter, kurver og kapper), kroppsdekorasjoner (smykker og tatoveringer) og tale-, sang- og dansekunst.

Kolonisering

Den tidligste kontakten mellom europeere og polynesiere skjedde da spanske skip besøkte Marquesasøyene på slutten av 1500-tallet. Det oppstod imidlertid ikke utstrakt kontakt før sent på 1700-tallet da den britiske kapteinen James Cook utforsket regionen gjennom tre lange ekspedisjoner. Etter at amerikanske hvalfangere fant veien til Stillehavet via Kapp Horn i 1791, tok det ikke lang tid før handelsreisende, misjonærer, hvalfangere og andre eventyrlystne inntok Polynesia i stor grad.

Den europeiske tilstedeværelsen hadde store konsekvenser for lokalbefolkningen, blant annet i form av nye og svært dødelige sykdommer. Både misjonærer og handelsreisende blandet seg i det lokale politiske spillet, og det oppstod ofte konflikter, ikke bare mellom polynesiere og europeere, men mellom ulike europeiske kolonimakter som kjempet om innflytelse. Ved inngangen av 1900-tallet var det kun Tonga som stod igjen som selvstendig nasjon. De andre polynesiske samfunnene var delt mellom Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland og Chile (Rapa Nui). I dag er fremdeles mange områder tilknyttet USA, New Zealand, Frankrike og Chile på ulike vis.

Polynesisk identitet i dag

I løpet av de siste tiårene har kulturfestivaler og handelsmesser blitt viktige arenaer for å stimulere en pan-polynesisk identitet. Den største av disse er Festival of Pacific Arts & Culture, som avholdes hvert fjerde år i ulike land. Gjennomgående for slike festivaler er en vektlegging av kulturell fornyelse, fokusert rundt områder som kunst, kristendom og sjøfart. Polynesian Voyaging Society ble grunnlagt i 1973, og har siden den tid undervist en rekke unge polynesiere i båtbygging, navigasjon og sjøfart. Havet forblir et kulturelt viktig symbol som forener hele regionen.

I 2011 gikk åtte polynesiske stater sammen for å danne Polynesian Leaders Group (PLG). Målet med denne gruppen er å sikre kulturell bevaring og en bærekraftig økonomi, samtidig som de vil samarbeide om klimapolitikk, naturkonservering, helseutfordringer og turisme.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer