postmodernisme – arkitektur – Store norske leksikon (original) (raw)
Postmodernisme. Fra omkring 1980 så stadig flere såkalte post-modernistiske prosjekter dagens lys, og sentralt i disse stod gjerne interessen for tradisjonelle bymiljøer som plasser og torv. Det ble igjen populært å hente frem elementer fra antikken som søyler, kapiteler og buer. Bildet viser Piazza d’Italia i New Orleans, bygd av Charles Moore 1978–82. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Eksempel på postmodernisme: Jan G. Digerud og Jon Lundberg: hus Normann på Jessheim (1981, tegn. ark., etter "Byggekunst")
Den spanske arkitekten Ricardo Bofills boligprosjekt Les Arcades du Lac utenfor Paris, vil ventelig bli stående som et hovedverk innenfor den såkalte nyklassisistiske postmoderne arkitekturen.
Karl Johans gate 7 i Oslo, et eksempel på postmoderne arkitektur i Norge.
Postmodernisme er betegnelsen på en arkitekturstil som vokste frem ved slutten av 1960-årene, først i USA før den fikk utbredelse i Europa. Stilen er karakterisert ved bruk av historiske former, for eksempel fasadeelementer fra klassisk arkitektur, gjerne sammenstilt og utformet på utradisjonelle måter. Stilen kan sies å representere en reaksjon mot den rådende modernismen, som var preget av renhet, enkle former og mangel på dekor.
Faktaboks
latin: post = etter
I arkitekturen betegner postmodernismen ikke noen entydig stil, men er en samlende karakteristikk på all den arkitekturen som forsøker å fri seg fra etterkrigstidens modernisme i arkitekturen, fra den såkalte internasjonale stilens forenkling. Den omfatter således ikke bare de retninger som eksplisitt definerer seg som en reaksjon på modernismen, som nyhistorisme og nyrasjonalisme, men også den regionalt bestemte arkitekturen som har røtter tilbake i retninger som eksisterte parallelt med den internasjonale moderne stilen.
Postmodernismen innen arkitekturen ble en kort episode, selv om enkelte av retningens tendenser lever videre, særlig innen villa- og hyttearkitektur. Men diskusjonen om tilpasningsarkitektur, kopiering og pastisjer har fortsatt, i første rekke i forbindelse med nybygging i eldre bymiljøer.
Teoretisk grunnlag
Kritikken mot modernismen startet med to bøker publisert i 1966, amerikaneren Robert Venturis Complexity and Contradiction in Architecture og italieneren Aldo Rossis Byens arkitektur. Amerikaneren Charles Jencks la med sine to bøker Late Modern Architecture og Post Modern Architecture et teoretisk grunnlag for en forståelse og klassifisering av de ulike postmoderne retningene. På Biennalen i Venezia i 1980 lyktes det å samle disse paralleltløpende retningene til en manifestasjon under mottoet Presence of the Past. Mottoet antyder et hovedmoment i kritikken av modernismen: Ved å fornekte historien har arkitekturen mistet evnen til å uttrykke sentrale felles verdier og holdninger. Postmodernismen proklamerte dermed en symbolsk arkitektur som erstatning for arkitekturen som rasjonell erkjennelse og sosialt redskap. Frigjøringen fra alle sosiale forpliktelser åpnet for en fristilling i forholdet til bruken av virkemidler, og man så en tendens til å betrakte arkitekturtradisjonen som et historisk varelager.
Varighet
Stilen fikk mye motbør. Elias Cornell har hevdet at – «med sin løsaktighet, sine meningsløse dekorasjoner og sine oppstyltede gateløpsidéer har bevegelsen minst av alt noe å gjøre når det gjelder å skape samklang mellom det nye og det som allerede eksisterer». Daniel Libeskind har definert postmodernisme som «nostalgiske pastisjer som markedsfører banale fantasier».
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Owen Hopkins: Postmodern architecture – Less is a bore, Phaidon Press 2020.
- Begrepet postmodernisme er formulert av Charles Jencks 1977 i boken: The Language of Post-Modern Architecture. Se f.eks.: Nils-Ole Lund: Universitetsforlaget, «Byggekunst» 1981 ss. 194–95; Chr. Norberg-Schulz: Historie og identitet, «Byggekunst» 1983 ss. 156–57.
- Postmodernisme-utgaven av «Byggekunst» 1985 ss. 3–68, særlig: Chr. Norberg-Schulz: På vei mot en figurativ arkitektur, ss. 4–6; Arnfinn Bø-Rygg: Den tapte uskylds kunst, ss. 7–10; Thomas Thiis-Evensen: Norsk postmodernisme, ss. 11–16; Ottar Vedelden: Charles Jencks i Stavanger. Refleksjoner etter et møte med «postmodernismens far», ss. 59–61.
- Tore Brantenberg: Fra arkitektur til politur, «Byggekunst» 1980 ss. 286–87.
- Ulf Lyngar har karakterisert postmodernisme: – Fra Viollet-le-Duc til Donald Duck, «Byggekunst» 1981 s. 183.
- Elias Cornell-uttalelsen er sitert av Jan Carlsen i «Byggekunst» 1985 s. 173.
- Jan Herman Fuglu har hevdet: «Postmodernismen er ikke troverdig» «Byggekunst» 1988 s. 324.
- Se også betraktninger om postmodernisme i Flemming Skude: Arv & Avantgarde, København 1991, anmeldt av Christian Norberg-Schulz: ‘Ismer’ i arkitekturen, «Byggekunst» 1992 s. 391.
- Ragnhild Skogheim: Fra funksjon til fiksjon, «Byggekunst» 1994 ss. 10–12.
- Libeskind-uttalelsen er sitert i «Morgenbladet» 29.8.1997 s. 4.