pragmatisme – Store norske leksikon (original) (raw)
Pragmatismen er en innflytelsesrik filosofisk retning som betoner menneskelige handlinger og behovet for å løse problemer. Den er mangfoldig og har ulike underarter, men felles for pragmatistene er deres benektelse av at kunnskap kan ha et absolutt sikkert grunnlag. All viten er feilbarlig og reviderbar. Dette gir seg også utslag innenfor etikk. Våre normer og verdier forstås som vaner utviklet gjennom problemløsning i handlingslivet.
Faktaboks
av pragmatisk
Også kjent som
amerikansk pragmatisme
Pragmatismen ble grunnlagt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet av amerikanerne Charles Sanders Peirce og William James, senere videreutviklet av George Herbert Mead og John Dewey. Den klassiske pragmatismen hentet inspirasjon fra både den tyske idealismen og amerikansk transcendentalisme, særlig Ralph Waldo Emerson.
På slutten av 1900-tallet vokste nypragmatismen frem ut av den analytiske filosofien. Hilary Putnam, Donald Davidson og Richard Rorty er sentrale personer i denne forbindelsen. Gitt sitt opphav refereres retningen gjerne til som den amerikanske pragmatismen, men dens innflytelse har hatt rekkevidde langt utover USA, blant annet i Tyskland og Norden.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bacon, Michael. Pragmatism: An Introduction. Cambridge 2012.
- Goodman, Russell B., red.: Pragmatism : a contemporay reader, 1995
- Hollinger, Robert & David Depew, red.: Pragmatism : from progressivism to post-modernism, 1995
- Menand, Louis. The Metaphysical Club: A Story of Ideas in America. New York 2001.
- Skagestad, Peter: Vitenskap og menneskebilde, 1978
- West, Cornell. The American Evasion of Philosophy: A Genealogy of Pragmatism. Madison 1989.