ptolemeere – Store norske leksikon (original) (raw)

Ptolemeerne var en egyptiske kongeslekt som styrte Det gamle Egypt fra Aleksander den stores død i 322 fvt. til Egypts innlemmelse i Romerriket i 30 fvt.

Kort før Aleksanders død i 323 fvt. ble Ptolemaios 1 Soter, sønn av Lagos, en av Aleksanders generaler, satrap i Egypt. I året 305 tok Ptolemaios kongetittel og grunnla derved det ptolemeiske dynasti, som varte i 300 år. I alt 15 gresktalende konger bar det makedonske navnet Ptolemaios. De første ptolemeerne var store administratorer, og under deres ledelse fikk Egypt et økonomisk og militært oppsving. Landet ble på ny et kornkammer for nabolandene, papyrusproduksjonen økte, og vanningssystemene ble forbedret. Den bedrede økonomien ga høyere skatter. Residensbyen Alexandria ble et handelssentrum, men fikk også kulturhistorisk betydning som et hovedsete for litteratur og vitenskap.

Ptolemeerne drev også en omfattende restaureringsvirksomhet og helrenoverte flere av de gamle byggverkene. Thebaïs, det greske navnet på Øvre Egypt (etter hovedstaden Teben) gjorde opprør mot ptolemeerne i 208-186 og i 88-86 fvt.

Da den mest berømte av alle ptolemeerne, Kleopatra 7, døde, ble Egypt innlemmet i Romerriket av Octavian (Augustus) i år 30 fvt.