rettferdig rettergang – Store norske leksikon (original) (raw)
Rettferdig rettergang er retten alle har til en rettferdig behandling av sin sak ved domstolene. På engelsk kalles dette the right to a fair trial. Retten til en rettferdig rettergang er beskyttet av Grunnloven § 95 og av Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6.
Faktaboks
Også kjent som
fair trial
Rettigheten gjelder både i sivile saker og i straffesaker. Kravet til en rettferdig rettergang innebærer en helhetsvurdering av alle sider av domstolenes saksbehandling, men rettigheten inneholder også en rekke mer konkrete regler og prinsipper.
Tre generelle prinsipper kan nevnes her. For det første gjelder et likhetsprinsipp (equality of arms), som innebærer at partene skal ha like muligheter under rettergangen. For det annet gjelder et kontradiksjonsprinsipp, som går ut på at partene skal ha samme tilgang til all relevant dokumentasjon og at de skal ha like muligheter til å imøtegå opplysninger som den andre parten legger frem. For det tredje gjelder et selvinkrimineringsforbud, som går ut på at ingen har plikt til å bidra til at man selv blir straffedømt.
Blant mer konkrete regler kan fremheves at en sak skal avgjøres innen rimelig tid, at saker skal føres ved en uavhengig og upartisk domstol, og at både rettergangen, domsavsigelsen og selve dommen som hovedregel skal være offentlig. I straffesaker fremgår en rekke tilleggskrav direkte av artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Den som er siktet for en straffbar handling, har rett til å bli underrettet straks om siktelsen, å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar, å forsvare seg selv eller å la seg bistå av en forsvarer, å få, og å få bistand av en tolk. I straffesaker har retten til rettferdig rettergang nær sammenheng også med uskyldspresumsjonen, som i Grunnloven § 96 annet ledd er uttrykt slik at enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist.
I saker ved Den europeiske menneskerettsdomstolen er det retten til rettferdig rettergang som er den hyppigst påberopte menneskerettskrenkelsen – historisk sett angår over halvparten av sakene for domstolen spørsmål om rettferdig rettergang, hvor det igjen er klager over varigheten av rettsprosesser som utgjør den største kategorien.