sabel – Store norske leksikon (original) (raw)

Sabel er et håndvåpen hovedsakelig beregnet til hugg. Det ble først brukt i Asia, og den eneggede klingen var sterkt krummet. I Europa ble krummingen mindre. Fra slutten av 1700-tallet kom sabelen mer og mer i bruk som sidevåpen både for befal og menige. For rytteravdelinger var den et stridsvåpen helt opp til 1900-tallet, men ellers gikk sabel på 1800-tallet – som de øvrige sidevåpen – over til å bli et paradevåpen, ofte med rette klinger. I Norge brukes sabel til gallauniform i Hæren og Sjøforsvaret.

I fektesport brukes den lette ungarske konkurransesabelen som et kombinert hugg- og stikkvåpen. Sabelfekting for menn er OL-øvelse fra 1896, for kvinner fra 2004. Fra 1914–1973 ble det arrangert NM i sabelfekting.