skattefrihet – Store norske leksikon (original) (raw)
Skattefrihet, den begunstigelse enkelte stender, især adelen og geistligheten, i tidligere tider nøt ved å være fritatt for å betale skatter.
For adelens vedkommende var skattefrihet opprinnelig en erstatning for plikten til å gjøre personlig krigstjeneste. Allerede det opplyste enevelde begynte å begrense skattefrihet, og under de nyere forfatninger er skattefrihet i de fleste land for størstedelen eller fullstendig falt bort.
En annen skattefrihet er den som tilstås enkelte personer eller institusjoner av særegne grunner, for eksempel velgjørende eller allmennyttige institusjoner. Frihet for å betale skatt tilkommer statens overhode, ofte også medlemmer av fyrstehuset, og ifølge folkeretten fremmede makters utsendte diplomatiske og konsulære embetsmenn og funksjonærer.
En tredje slags skattefrihet kan gjelde bestemte objekter, for eksempel visse trygdeytelser.