sosiolingvistikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Sosiolingvistikk er den delen av språkvitenskapen som beskjeftiger seg med forholdet mellom språket og samfunnet, det vil si studiet av språket som sosialt fenomen.
Faktaboks
Uttale
sˈosiolingvistˈikk
Sosiolingvistikk har dermed nær tilknytning til samfunnsvitenskaper som sosiologi, antropologi, etnografi og sosialpsykologi og omfatter blant annet studiet av flerspråklighet, språkendring, språkplanlegging og språkdød. I tillegg tar fagområdet for seg temaer som variasjonsteori, diskursanalyse, kommunikasjonsetnografi, samtaleanalyse og pragmatikk.
Studiet av forholdet mellom språk og samfunn kan vinkles på ulike måter, alt etter hva man tar som utgangspunkt. De mest samfunnsorienterte tilnærmingsmåtene kalles ofte språksosiologi, mens tilnærmingsmåter som tar utgangspunkt i språket og ser hvordan språkstruktur påvirkes av sosiale faktorer, regnes for sosiolingvistikk i snevrere forstand.
Sosiolingvistikk som fokuserer på gruppers språkbruk, kalles ofte for makro-sosiolingvistikk, mens mikro-sosiolingvistikk tar for seg individers språkbruk i interaksjon.
Historikk
Sosiolingvistikken vokste frem som eget forskningsfelt i 1960-årene, først og fremst på bakgrunn av undersøkelsene til William Labov av talespråket i New York City. Labov viste at variasjoner i språkbruken (det vil si variasjoner i uttale, formsystem med mer) ikke var tilfeldige, men systematiske, og at de var styrt av et samspill av en rekke sosiale faktorer som kjønn, alder, utdannelse, sosial status, økonomi, sosiale ambisjoner og fortrolighet med den situasjonen og det miljøet språket ble brukt i. Hans variasjonsanalyse har dannet grunnlaget for en rekke tilsvarende studier av bydialekter (i mindre grad av bygdedialekter) i hele den vestlige verden siden 1970-årene.
I Norge er slike undersøkelser foretatt av talespråket i Oslo, Bergen og Trondheim.
Ved siden av Labovs mer kvantitativt orienterte tilnærming utviklet det seg en mer kvalitativt orientert retning, ofte kalt kommunikasjonsetnografi, under ledelse av Dell Hymes. Et sentralt begrep hos Hymes er kommunikativ kompetanse, det vil si den underliggende kunnskapen en språkbruker har om språket sitt, som ikke bare inkluderer grammatiske regler, men også regler for når og hvordan språket kan brukes i forskjellige situasjoner. Slik kan Hymes' kompetansebegrep sees som en reaksjon på og utvidelse av Noam Chomskys begrep språklig kompetanse.