diskursanalyse – Store norske leksikon (original) (raw)
Diskursanalyse er en forskningstradisjon som hovedsakelig tar for seg språklige enheter ytret eller uttrykt i en gitt kontekst. Dette kalles gjerne diskurs.
Faktaboks
Også kjent som
engelsk discourse analysis
Diskursanalyse er en tverrfaglig tradisjon. Noen av de retningene som har bidratt til eller benyttet seg av diskursanalyse som metode, er lingvistikk, idéhistorie, filosofi og litteraturvitenskap.
På 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det som kalles kritisk diskursanalyse etablert som et eget akademisk felt, gjennom bokutgivelser, grunnleggelsen av vitenskapelige tidsskrifter og undervisningsopplegg på universiteter.
Historiske linjer og disiplingrenser
En av de første anledningene der begrepet diskursanalyse ble tatt i bruk, var i Zellig Harris' artikkel Discourse Analysis i tidsskriftet Language i 1952. I denne sammenhengen ble begrepet diskursanalyse brukt om en formell analysemetode for å beskrive språklige strukturer over setningsnivået.
En formell tilnærming til diskurs har stått sentralt i fagfeltet, og for mange språkvitere skal diskursanalyse være et vitenskapelig prosjekt med høye ambisjoner på det teoretiske og formelle plan. Denne forståelsen av diskursanalyse må imidlertid sees i sammenheng med diskursanalysen slik den parallelt har blitt utviklet som et idéhistorisk, ideologikritisk og samfunnsrettet prosjekt. Dette prosjektet forbindes særlig med Michel Foucaults bruk av begrepet, slik det er benyttet i blant annet Tingenes orden (1966, norsk utgave 2006) og Diskursens orden (1970, norsk utgave 1999).
For Foucault er en diskurs de historiske, sosiale og kulturelle betingelsene som gjør det mulig at en ytring eller en handling blir oppfattet som naturlig eller akseptabel. Til forskjell fra Zellig Sabbetai Harris bruker han ikke «diskurs» primært om enkelttekster, men om store og mer løselig definerte fenomener. I Tingenes orden beskriver han blant annet hvordan filologi, økonomi og biologi ble til og utviklet seg som vitenskaper på 1800-tallet, og hvordan de, som diskurser, ble systemer der en viss type utsagn ble regnet som sanne og usanne.
Tradisjonen etter Foucault har hatt problemer med avgrensning av diskursanalyse som felt og metode. Det er for eksempel ikke enighet om hva som kan eller bør utgjøre diskursanalysens datamateriale eller empiriske grunnlag. Det kan være tekster og ytringer, men også handlinger og institusjonelle rutiner.
Diskursanalyse i samfunnsvitenskapelig forstand kan konsentrere seg mest om det siste; da havner diskursanalysen nærmere etnografisk observasjon enn for eksempel tekstanalyse. I begge tilfellene er det imidlertid viktig at diskursanalysen søker etter de rammene og premissene på makronivå som er med på å gi mening til analyseobjektene på mikronivå.
Mikro- og makronivå
Forbindelsen mellom diskurs på mikro- og makronivå, eventuelt smal og bred forstand, ligger i at de brede diskursene oppstår og vedlikeholdes gjennom enkelte tekster, ytringer, handlinger eller rutiner i kontekst.
Eksempel: Økonomidiskursen opprettholdes fordi det skrives økonomisk faglitteratur, fordi det holdes forelesninger og seminarer i økonomiske emner, og fordi økonomiske resonnementer ligger til grunn for politiske beslutninger – blant mye annet.
Disse bidragene blir deretter en del av den økonomiske diskursen fordi de benytter visse fagtermer, henviser til tidligere tekster i samme tradisjon og så videre. Det er dermed en sirkelbevegelse mellom mikro- og makronivå.
Kritisk diskursanalyse
Mange diskursanalytikere fra 1970-tallet og fremover har forsøkt å forene den idéhistoriske makrotilnærmingen til diskursanalyse med den språkvitenskapelige mikrotilnærmingen. Den britiske forskeren Norman Fairclough (født 1941), britisk-østerrikske Ruth Wodak (født 1950) og nederlandske Teun van Dijk (født 1943) er blant dem som er knyttet til det kritisk-diskursanalytiske prosjektet, som i tillegg til Michel Foucault har sine vitenskapelige røtter i Frankfurter-skolen, herunder Theodor Adorno og Max Horkheimers kritiske teori.
En grunntanke i denne retningen er at språk i bruk aldri kan være et nøytralt medium, men innebærer at brukeren har et bestemt perspektiv på verden. Et eksempel på dette er påstanden om at enkelte ordvalg er ladet. Den samme politiske gruppen kan kalles «frihetskjempere» eller «terrorister», avhengig av om man vil uttrykke henholdsvis støtte eller fordømmelse.
Men også grammatiske strukturer bærer sosial mening for kritisk diskursanalyse. Det er stor forskjell på å si at «bilen krasjet i fjellveggen», «bilen ble krasjet i fjellveggen» eller «han krasjet bilen i fjellveggen».
Flere forskere innen kritisk diskursanalyse er særlig opptatt av å spore forbindelsen mellom slike valg – altså valg mellom ord, grammatiske former og retoriske strukturer – og bruk og misbruk av makt. Hypotesen er at språkbruk kan opprettholde, styrke eller svekke maktbærende relasjoner. Dermed kan kritisk diskursanalyse forstås både som et samfunnsvitenskapelig og et humanistisk prosjekt.