sperrebind – Store norske leksikon (original) (raw)
Sperrebind med sperrearm, gutt og hanebjelke
Tre enkle typer sperrebind: A) med hanebjelke, B) med bindebjelke, og C) med begge deler.
Sperrebind med bindebjelke og hanebjelke, som ifølge lærebokforfatter Theodor Broch «udgjør det simpleste Tagforband, som fuldkommen opfylder Hensigten». Her etter en tysk lærebok fra 1911.
Typisk tysk takverk av tettstilte sperrebind med hanebjelke. Sperrene er tappet ned i en bindebjelke som bæres av husets langvegger, og på «sperretærne» ligger «skalker» som løfter taktekkingen ut over gesimsen.
Sperrebind er en fellesbetegnelse for et par sperrer sammenbundet på forskjellige måter i en takkonstruksjon. Sperrene kan være sammenfelt i mønet med hjørneblad eller klauv (slisstapp), eller være festet til en mønsås. Sperrene kan ha opplegg på langveggene i huset, som da må bindes sammen med en bete eller bindebjelke for å motvirke sidetrykk fra taket. Et fullstendig sperrebind er en stiv trekant med sperrene tappet ned i eller felt sammen med en bindebjelke eller loftsbjelke.
Tettstilte sperrebind som beskrevet her, uten åser under taktekkingen, er en byggemåte utviklet for hus av mur eller bindingsverk. Sannsynligvis ble de innført til Norge av tømrere fra Danmark, Nederlandene eller Tyskland, som arbeidet i byene eller på offentlige byggeprosjekter. De ble vanlige på nesten alle hus i Christiania, hvor det var murtvang fra 1624. Derfra ble byggemåten utbredt over Østlandet, også på laftehus, og den kalles noen steder fotingsrøst.
Theodor Broch skrev 1848 i den første norske lærebok i husbygging, dette om bind 2, side 18:
- «Et saadant Par Spærrer med mellemliggende Hanebjælke, nedtappede i en fælles Bjælke og foroven forenede med hinanden med Overbladning og Fornagling, eller endnu bedre med Tap og Slidse, udgjør det simpleste Tagforband, som fuldkommen opfylder Hensigten saalænge Bygningens Brede ikke overstiger 30 Fod.»
Høye sperrebind har ofte en hanebjelke (eller flere) for å hindre nedbøyning på grunn av snølast eller vindtrykk. I tillegg kan den ha en knestokk eller «gutt» ved sperrefoten. Det finnes utallig typer sperrebind med andre avstivende ledd som saksesperrer eller «sverd». Slike fantes og finnes på stavkirker og kirker av murverk fra middelalderen.
Sperrebind kan nederst, i sperrefot, enten ved bete/bindebjelke, strekkbånd eller loftsbjelkelag, (eventuelt via knebukk), sammenbindes slik at enten sperren eller knebukkens strever forbindes direkte eller indirekte via veksel eller pute (eventuelt svill).
Kraftigere åsbærende sperrebind med større avstand kalles sperrebukk.
I moderne husproduksjon, dagligtale og i mye nyere litteratur blir sperrebind ofte feilaktig betegnet som takstol. En takstol er imidlertid en bærende stolpe/bjelke-konstruksjon parallelt med husets møneretning, som understøtting av sperrene.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Theodor Broch: Lærebog i Bygningskunsten, Christiania 1848.
- Andr. Bugge: Husbygningslære, anden del, Kristiania 1918 ss. 474–75.
- Jon Bojer Godal, Steinar Moldal, Trond Oalann og Embret Sandbakken: Beresystem i eldre norske hus, Trondheim 2009.
- Lutz Volmer og Haio Zimmermann: Glossar zum prähistorischen und historischen Holzbau, Wilhelmshaven 2012. (Med termer på ni språk, blant dem norsk).