storfyrste – Store norske leksikon (original) (raw)
Storfyrste er opprinnelig en betegnelse for en suveren monark. Tittelen ble først brukt om herskerne i Kievriket, senere i Vladimir-Susdal og Moskvariket til 1547, da de tok tittel av tsar. Tittelen ble også brukt av Litauens hersker, og etter unionen med Polen i 1386 (Polen-Litauen) var Polens konger også storfyrster av Litauen. Finland var storfyrstedømme med den russiske keiseren som storfyrste i tiden 1809–1917.
Faktaboks
russisk velikij knjas
I huset Romanov brukes fra 1886 storfyrste- og storfyrstinnetittelen av de av familiens medlemmer som er direkte etterkommere av en keiser (til 1721 tsar) i inntil annet ledd. Tidligere ble alle etterkommere av keiseren titulert storfyrste.