tsar – Store norske leksikon (original) (raw)
Tsar er en fyrstetittel. Den etymologiske opprinnelsen til ordet tsar er det latinske caesar, og tittelen ble opprinnelig brukt om keiseren i Konstantinopel, men etter Bysants' fall i 1453 begynte storfyrstene av Moskva å bruke den, offisielt fra 1547.
Faktaboks
russisk over kirkeslavisk fra gotisk kaisar, fra det latinske caesar
Også kjent som
også skrevet tzar, zar
Peter den store antok i 1721 tittelen imperator for seg og sine etterkommere, men den russiske herskeren ble likevel uoffisielt omtalt som tsar helt frem til revolusjonen i 1917. Tittelen tsar ble også brukt i middelalderen av de bulgarske og serbiske herskere, og i 1908–1946 av Bulgarias konge.
Tsarens sønn førte tittelen tsarevitsj, tsarens datter tsarevna og tsarens hustru tsaritsa (ikke tsarina). Fra 1721, da den russiske herskeren antok keisertittel, var tsesarevitsj den offisielle tittel for den russiske kronprins, tsesarevna for kronprinsessen. Direkte etterkommere av tsarene i inntil 2. ledd førte storfyrste- eller storfyrstinnetittel.