sveitserstil – Store norske leksikon (original) (raw)
Et tidlig eksempel på sveitserstil: Heinrich Ernst Schirmer: Villa Dunker, Malmøya (1848 ellet 1851, tegn. ark.)
Sveitserstil. Våningshus på gården Store Frøen (Nansen-Frøen) i Vestre Aker fotografert i 1890-årene. Karakteristiske stiltrekk er det store takskjegget, snekkergleden og det store fremspringende verandautbygget. – Bilder, se også Norge (arkitektur) og .
Parkveien 29 i Oslo, tegnet av slottsarkitekt Linstow og oppført i 1845,
regnes som et av de første eksemplene på trevillaer i sveitserstil i Norge.
Sveitserstil var en populær arkitektonisk stilretning i Norge og en rekke andre land i siste halvdel av 1800-tallet. I Norge var stilen mest populær rundt 1840–1900. Sveitserstilen var i Norge et første forsøk på en mer «nasjonal» trestil, introdusert av arkitekt H.D.F. Linstow ved hans trebygninger i og ved Slottsparken i Oslo (inklusive «Grotten» og Linstows eget hus, revet 1955).
Stilen ble først kalt «den nye Træstil»: en nasjonalt inspirert trestil. Etter hvert ble stilen kalt sveitserstil; antakelig fordi den hentet sine grunntrekk fra sveitsisk folkearkitektur: stilen kjennetegnes blant annet ved store, utoverhengende saltak og rikt utformede gavler.
I Norge er stilen i første rekke knyttet til trehusbebyggelse og er kjennetegnet av arkitektoniske elementer som utoverhengende tak, verandautbygg i flere etasjer og utsagede ornamenter. Betegnelsen sveitserstil er noe misvisende. I realiteten består den av tradisjonelle trearkitekturformer som er hentet fra flere deler av Europa. Her i landet var tysk arkitektur en særlig viktig inspirasjonskilde.
Tidlige norske eksempler på stilen er Henrik Wergelands Grotten (1841) og gardevaktstuen ved Slottet av H.D.F. Linstow (1847). Mange hoteller og jernbanestasjoner ble reist i sveitserstil (for eksempel Krøderen stasjon, 1872, Georg Andreas Bull; og Fleischers Hotel på Voss (1888–89) av P. Blix.); dette bidro til å spre stilen, som kan ses som en form for folkearkitektur.
Stilen fikk mot slutten av 1800-tallet en avlegger i dragestilen, en stil der stavkirkemotiver som mønekammer og dragehoder var vanlige innslag. Men i motsetning til de fleste sveitserstilshus, som ble oppført i panelt bindingsverk, var de mest kjente dragestilsbyggene i laftet tømmer. Både sveitserstilen og dragestilen ble i begynnelsen av 1900-tallet avløst av en ny, barokkpreget stil som kunne ha nasjonale eller klassisistiske innslag, ofte i kombinasjon med jugendelementer.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Ruth Jørgensen: Tendenser i norsk trearkitektur fra klassisisme til sveitserstil, 1956
- Eivind Hartmann og Øistein Mangset: Stasjonene – jernbanens ansikt, «Byggekunst» 1979 ss. 345–52
- Carl E. Buch: Holdninger bak sveitserbyggeskikken – har vi vært dem bevisst i moderniseringsiveren? Fortidsminneforeningens årbok 1979 ss. 101–10
- Ulf Hamran: Hvor kom sveitserstilen fra? «Norges kunsthistorie» 4, Oslo 1981, ss. 102–09; Stephan Tschudi-Madsen i «Norges kunsthistorie» 5, Oslo 1981 ss. 50–54
- Nils-Ole Lund: Den norske sveitserstil, «Byggekunst» 1982 ss. 52–53
- Christian Norberg-Schulz: innledning til Werner Blaser: Fantasie in Holz, Basel 1987
- Christian Norberg-Schulz: Nattlandene, Oslo 1993, s. 113
- Lars G. Johnsen: Sveitserhuset – det første sunne hus, «Arkitektnytt» 1994 s. 6
- Christian Norberg-Schulz: Sveitserhuset, «Arkitektnytt» 1994 s. 18
- Arne Lie Christensen: Sveitserstilens hemmelighet – omkring en stil og dens forvandling, Fortidsminneforeningens årbok 1994 ss. 129–54
- Christian Norberg-Schulz: Byggeskikk? «Byggekunst» 1-2/1996 s. 72
- Arne Lie Christensen: Sveitserstilens språk, «Byggekunst 5/1998 ss. 6– 9
- Jens Christian Eldal: Historisme i tre, Oslo 1998.
- Jens Christian Eldal: Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur, Pax Forlag, Oslo 2019