tinnhydroksoforbindelser – Store norske leksikon (original) (raw)
Tinnhydroksoforbindelser er kjemiske forbindelser som er hydroksider av tinn.
Enkle tinn(II)- eller tinn(IV)hydroksider med formlene Sn(OH)2, henholdsvis Sn(OH)4 eksisterer ikke. Det hvite, vannuløselige bunnfallet som oppstår ved hydrolyse av tinn(II)-, henholdsvis tinn(IV)saltløsninger eller ved tilsetning av svake baser til slike saltløsninger består av hydratisert tinn(II)-, eller tinn(IV)oksid.
Tinn(II)hydroksoforbindelser
Hydratisert tinn(II)oksid, kjemisk formel SnO·H2O, eller SnO·aq er amfotert. Det løses i syrer under dannelse av hydratiserte Sn2+-ioner, som illustrert i følgende reaksjonsligning:
SnO · aq + 2H+ = Sn2+ + H2O
eller av anionkomplekser, for eksempel SnCl3–, i saltsyre. I sterke baser løser det seg under dannelse av trihydroksostannat(II)ioner:
SnO· aq + OH− + H2O = [Sn(OH)3]−
Tilsvarende salter, for eksempel natriumtrihydroksostannat(II), Na[Sn(OH)3], avgir vann ved oppvarming og går over i vannfattigere forbindelser. Hydroksostannat(II)løsninger virker sterkt reduserende.
Tinn(IV)hydroksoforbindelser
Friskt felte, voluminøse, gelaktige fellinger av tinn(IV)oksidhydrat har amfotere egenskaper og løses lett i syrer og sterke baser. Over tid, eller raskere ved oppvarming, avgir produktene vann og går over i stadig vannfattigere og mindre løselige stoffer. Tidligere ble friskt felte, løselige bunnfall kalt for α-tinnsyre, og de eldre, uløselige bunnfallene for β-tinnsyre (metatinnsyre). β-tinnsyre dannes også ved innvirkning av konsentrert salpetersyre på metallisk tinn.
Setter man syre til alkalistannatløsninger, felles gelaktige, vannholdige tinn(IV)oksidhydrater:
SnO32– + 2H+→SnO2·aq
Ved oppvarming av heksahydroksostannater(IV), for eksempel K2[Sn(OH)6], avspaltes vann, og man får vannfattigere stannater, for eksempel K2SnO3·H2O og 3K2SnO3·2H2O og til slutt vannfritt kaliumstannat(IV) K2SnO3.