triangulering – Store norske leksikon (original) (raw)
Triangulering er en landmålingsmetode for posisjonsbestemmelse av terrengpunkter. Metoden er basert på måling av vinkler mellom siktelinjer, skiftevis mot punkt med kjent posisjon og ukjente punkt.
Faktaboks
Uttale
triangulˈering
av triangel
I praksis foregår gjerne bestemmelse av nye punkt ved en kombinasjon av vinkelmålinger og avstandsmålinger (trilaterasjon). I klassisk landmåling kan triangulering skje på ulike måter:
- Tilbakeskjæring. Det foretas retningsmålinger mot minst tre kjente punkter fra det nye punktet som skal koordinatbestemmes. For å oppnå kontroll, det vil si sikkerhet mot eventuelle feilavlesninger, må det siktes mot minst fire kjentpunkt.
- Framskjæring. Det måles fra minst to kjentpunkt mot ukjent punkt.
- Sideskjæring. Bestemmelse av et punkt ved hjelp av to kjente punkter ved å stasjonere i ett av de kjente punkter og det punktet som skal bestemmes.
- Frioppstilling. Instrumentet stilles opp på et passende sted og det siktes mot et tilstrekkelig antall kjentpunkt i tillegg til ukjent punkt.
All rasjonell kartlegging bygger på et nett av fastmerker hvis innbyrdes beliggenhet (avstander og høydeforskjeller) er bestemt ved triangulering. Ved sammenbinding av de enkelte punkter får man et nett (triangelnett), og ved å måle vinkler (horisontale og vertikale) i dette triangelnettet kan punktenes innbyrdes beliggenhet beregnes. Ved etablering av et selvstendig triangelnett må lengden av minst én side i nettet være kjent. Lengden av en slik grunnlinje (basis) må måles med den aller største grad av nøyaktighet.
Triangelpunktenes beliggenhet angis ved hjelp av koordinater i forhold til en bestemt meridian, som for den norske måling tidligere var meridianen gjennom Oslo observatorium, og ved hjelp av høydeangivelser ut fra et bestemt 0-nivå. Koordinatene kan enten være rettvinklet eller geografiske. Metoden er nå erstattet av posisjonsbestemmelse ved satellittmålinger, hvor koordinatene blir referert til et nytt geodetisk grunnlag, EUREF89.