ultramarin – Store norske leksikon (original) (raw)
Lapis lazuli. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Ultramarin er en dyp blå fargetone. Det er også en gruppe nært beslektede blå, men også grønnlige og rødlige (fiolette) fargestoffer, bestående av svovelholdige natrium-aluminiumsilikater (se silikatmineraler).
Faktaboks
fra latin: ultra (hinsides) og marin (havet).
Naturlig ultramarin ble i middelalderen fremstilt ved sikting av pulverisert lapis lazuli (blåsten, lasursten), en halvedelsten fra Sentral-Asia. Fargen er rent blå og var meget ettertraktet av malerne. Stoffet var svært kostbart, og ble fra 1830-årene stort sett erstattet av syntetisk ultramarin fremstilt ved oppvarming av blandinger av kaolin, kvarts, soda, svovel og kull til ca. 800 °C.
Ultramarin har svak dekkevne og egner seg best i blanding med mer dekkende pigmenter. Den har god bestandighet mot alkalier (såpe, kalk), men ikke mot syrer.
Bruksområder
Ultramarin har fortsatt en viss anvendelse som kunstnerfarge, samt i fargetrykk, maling, plast, gummi, kosmetikk, med mer. I tillegg brukes det som «blåkuler» i vaskemidler for å nøytralisere gultone på hvitt tøy (se blåning).