valfart – Store norske leksikon (original) (raw)
Valfart, reise til hellige steder, først og fremst steder der hellige mennesker er begravd, eller til steder der særskilte åpenbaringer og undere skal ha skjedd.
Faktaboks
- Les mer: pilegrim
Kristen valfart til Palestina og Roma fant sted allerede i oldtiden. Som følge av helgendyrkelsen fikk de kristne landene fra middelalderen av en stor mengde valfartssteder. Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og ifølge kristendommen var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Men gjennom lange perioder av kristendommens historie har Jerusalem vært vanskelig tilgjengelig som pilegrimsmål for de kristne på grunn av islamsk herredømme i området. Korstogene hadde som sin fremste målsetting å vinne Jerusalem tilbake som de kristnes fremste pilegrimsmål.
Nest etter Jerusalem var de viktigste pilegrimsmålene de stedene der Jesu egne disipler var blitt begravd, blant annet Roma – med Peters grav – og Santiago de Compostella – hvor apostelen Jakob den eldre etter legenden ligger begravd.
Moderne pilegrimssteder som Lourdes eller Fátima er eksempler på valfartssteder hvor spesielle undere skal ha funnet sted.
I Norge
Olav den helliges grav i Nidaros er Norges mest berømte valfartssted. Pilgrimsvandringer har vært lite utbredt etter reformasjonen, da lutheranerne satte seg mot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet. Vandringer til Nidaros har nå begynt å ta seg opp igjen.