valutakurs – Store norske leksikon (original) (raw)
Valutakurs er prisen på utenlandsk valuta, altså pengeenheter.
Faktaboks
Det vanligste er å notere valutakursen som mengden av landets egen pengeenhet som må betales for én enhet utenlandsk valuta. For eksempel var kursen på norske kroner uttrykt med amerikanske dollar på rundt 6 kroner i 2010.
I Storbritannia noteres som regel valutakursene som antall enheter utenlandsk valuta som må betales per pund.
Kursfastsettelse
Avtalen om Det internasjonale pengefondet (IMF), som trådte i kraft i 1947, bygde opprinnelig på prinsippet om faste valutakurser landene imellom. Systemet gikk imidlertid gradvis i oppløsning i begynnelsen av 1970-årene.
Etter lange forhandlinger om reformer av valutasystemet ble det i 1977 vedtatt en revisjon av avtalen om IMF. De nye reglene gir de enkelte medlemsland relativt fri adgang til å velge kurssystem for sin valuta.
Medlemmene kan opprettholde faste kurser i forhold til én enkelt annen hovedvaluta eller en gruppe av andre valutaer (valutakurv), eller de kan inngå samarbeid om relativt faste kurser innenfor en nærmere avgrenset gruppe av valutaer (som for eksempel i valutasamarbeidet i tilknytning til EU).
Videre har det enkelte medlemsland adgang til å benytte en ordning med flytende valutakurs, det vil si en ordning der kursen blir bestemt av etterspørsel og tilbud på valutamarkedet uten noen formelle grenser.
De land som velger flytende valutakurser skal imidlertid følge visse ledende prinsipper i sin kurspolitikk. Etter revisjonen av avtalen skal det enkelte medlemsland i større grad enn tidligere samarbeide med IMF ved utformingen av valutakurspolitikken.
Norge
I perioden mai 1972–desember 1978 var Norge med i det europeiske valutasamarbeidet, den såkalte valutaslangen. Fra desember 1978 til oktober 1990 var den norske kronen knyttet til en valutakurv.
Fra oktober 1990 til 10. desember 1992 ble den norske kronen ensidig knyttet til ECU (European Currency Unit). Uroen på valutamarkedene i Europa høsten 1992 førte til at den norske kronen ble flytende fra 10. desember 1992.
Ved kongelig resolusjon 6. mai 1994 ble det bestemt at den løpende utøvelsen av pengepolitikken til Norges Bank, den norske sentralbanken, skulle rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursen som var da kronen begynte å flyte. Ved vesentlige endringer i valutakursen skulle virkemidlene innrettes med sikte på at kursen etter hvert ble brakt tilbake til utgangsleiet. Det ble ikke fastsatt svingningsmarginer for valutakursen.
Liberaliseringen av kapitalbevegelsene på 80- og 90-tallet gjorde det mer vanskelig å på kort sikt ha et mål for valutakursen. Norge fulgte derfor den internasjonale trenden og gikk i mars 2001 over til å heller ha et inflasjonsmål enn et mål for valutakursen.
Norges Bank har i dag ikke noe mål for kronekursen utover den betydningen kursen har for inflasjon og aktiviteten i økonomien.