EU – Den europeiske union – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Hovedstad

Brussel (de facto)

Landareal

4 233 000 km²

Høyeste punkt

Mont Blanc, 4809 meter over havet

Innbyggertall

448,4 mill. (2023)

Forventet levealder

80,1 (2021)

Toppnivådomene

.eu

Valuta

Euro, €

Nasjonalsang

Europahymnen

Flagg

Flagget til Den europeiske union består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1955, og av EU i 1986. Flagget brukes i dag av begge organisasjoner.

Den europeiske union, EU, er en regional samarbeidsorganisasjon i Europa som består av 27 medlemsland med hovedsete i Brussel. Det nåværende navnet (EU) stammer fra 1993. Tidligere navn er EF og EEC.

EU styres av syv organer som har ulike funksjoner:

• Det europeiske råd
• Europaparlamentet
• Rådet (Consilium)
• Europakommisjonen
• EU-domstolen
• Den europeiske sentralbank
• Revisjonsrådet

Organene har fått delegert myndighet av medlemslandene, og de er dels overnasjonale og dels mellomstatlige i sin utforming og virkemåte.

Beslutningene i EU former offentlig politikk på en rekke viktige områder. Mens samarbeidet historisk startet innen kull og stål i 1952, beslutter EU i dag på de fleste saksområder, slik som økonomi, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring, miljøpolitikk og sosiale standarder med mer.

EU har skrittvis innført en lovgivningsprosess med regler og standarder for samarbeidsområdene. Et rettslig system ser til at reglene overholdes, med EU-kommisjonen som overvåkende myndighet og EU-domstolen som øverste dømmende instans.

Norge er ikke medlem av EU, men er siden 1995 tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen, som binder Norges politikk og rettsutvikling tett til EUs lovgivningsprosesser.

Historisk har EU sin opprinnelse i Den europeiske kull- og stålunion fra 1952. Roma-traktaten fra 1957, som anses som EUs grunndokument, beskriver målsetningen med samarbeidet som «en stadig nærmere union» mellom medlemslandene. I 2009 ble Roma-traktaten erstattet av Lisboa-traktaten.

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den norske Nobelkomite begrunnet tildelingen med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa».

Medlemsland

Opprinnelige medlemmer

• Belgia
• Frankrike
• Italia
• Luxembourg
• Nederland
• Vest-Tyskland 1)

1. Det gjenforente og utvidede Tyskland fra 1990, der også det tidligere Øst-Tyskland (DDR) ble innlemmet gjennom sine delstater.

Senere medlemmer

1. Grønland gikk ut av EF i 1985.3) Storbritannia gikk ut av EU i 2020, se Brexit.

Medlemskandidater

I tillegg er det kandidatland som ønsker fremtidig medlemskap. Københavnkriteriene sier at kandidatland må innlemme EU-retten før fullt medlemskap kan gis. Kandidatland er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:

Albania, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia, Ukraina og Bosnia-Hercegovina. Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger. Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. EU aksepterte Ukraina og Moldova som kandidatland 23. juni 2022, mens Georgia ble akseptert som kandidatland 14. desember 2023.

Bakgrunn

Den franske diplomaten Jean Monnet (til venstre) var arkitekten bak Det europeiske kull- og stålfellesskap, som et forsøk på å umuliggjøre et nytt våpenkappløp og krig mellom Frankrike og Tyskland. Her er han i samtaler med Vest-Tysklands Konrad Adenauer under forhandlingene som ledet til EKSF-traktaten i 1951.

Euro er valutaen i EUs økonomiske og monetære union. 1 euro er delt inn i 100 cent.

EU-samarbeidets spede begynnelse, i kraft fra 1953, var Den europeiske kull- og stålunion, stiftet av seks vesteuropeiske land («de indre seks»): Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Tyskland (daværende Vest-Tyskland).

Etter undertegnelsen av Roma-traktaten i 1957 mellom de samme seks land ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, eller Fellesmarkedet) opprettet fra 1958 av, sammen med Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1967 ble de tre fellesskapene – Kull- og stålunionen, Fellesmarkedet og EURATOM – slått sammen til De europeiske fellesskapene (EF).

20 år senere kom Den europeiske enhetsakt (i kraft fra 1987) med beslutningsprosedyrer for å lette overgangen til det indre marked, som ble opprettet i 1993 gjennom Maastricht-avtalen. Denne traktaten la også grunnlaget for Den økonomiske og monetære union (ØMU) med Den europeiske sentralbank og forarbeidet til en felles valuta.

Fellesvalutaen euro ble innført i 2002. Samme år ble Kull- og stålunionen nedlagt. Amsterdam-avtalen av 1999 styrket Europaparlamentets, det vil si de folkevalgtes, stilling, mens Nice-traktaten av 2003 la til rette for utvidelse av unionen med en rekke land fra Øst- og Sør-Europa. Nice-traktaten var likevel på mange måter en nødløsning for den store medlemskapsutvidelsen, og det ble nødvendig å utarbeide noe bedre.

I 2004 ble regjeringene i medlemslandene enige om en grunnlovstraktat som skulle samle hele EUs rettsgrunnlag og med målsetning om en bedre forankring av EU i befolkningen. Den ble imidlertid forkastet ved folkeavstemninger i flere av medlemslandene. Det måtte derfor utarbeides en ny avtale for å erstatte Nice-traktaten, først kalt Reformtraktaten, etter hvert bedre kjent som Lisboa-traktaten. Denne ble først godkjent av alle medlemsland bortsett fra Irland, som avviste den ved folkeavstemning i 2008. Lisboa-traktaten ble likevel godkjent i en ny irsk folkeavstemning høsten 2009 og formelt ratifisert 1. desember 2009 som den gjeldende avtale for EU.

Fra slutten av 1960-årene har EF/EU vært åpen for utvidelser. Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer i 1973, Hellas i 1981, Spania og Portugal i 1986 og Sverige, Finland og Østerrike i 1995. Utvidelsen i 2004 omfattet Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Malta. Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007, Kroatia i 2013.

Albania, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har status som kandidatland. Det ble åpnet samtaler om medlemskap for Nord-Makedonia og Albania i mars 2020. Island hadde en periode status som kandidatland, men trakk sin søknad i mars 2015.

Norge har to ganger forhandlet om medlemskap, men folkeavstemningene i 1972 og 1994 endte begge med flertall mot medlemskap.

• Les mer om EUs historie.
• Les mer om EU-debattene i Norge i 1972 og 1994

Institusjonene

Opprinnelsen til de fleste av EUs institusjoner var traktaten om Kull- og stålunionen fra 1952. Den mer kjente Roma-traktaten, som trådte i kraft seks år senere, utvidet samarbeidsområdene til økonomi og kjernekraft og lanserte ideen om en union.

Det europeiske råd

Det europeiske råd, også kalt EUs toppmøte, avholdes minst to ganger i halvåret. Det er her de mest vidtrekkende spørsmål om EUs utvikling blir behandlet. Disse møtene hadde opprinnelig ikke status som fast institusjon, men ble skrittvis mer formalisert i Enhetsakten og Maastricht-traktaten. Med Lisboa-traktaten ble Det europeiske råd innstiftet som det organ som definerer EUs generelle politiske retningslinjer og prioriteringer.

Betegnelsen Det europeiske råd kom i bruk fra 1974. Deltakere er stats- eller regjeringssjefene i medlemslandene, samt presidentene i Europakommisjonen og Europaparlamentet. Lisboa-traktaten av 2009 innførte at rådet skal ledes av en president som velges for to og et halvt år med mulighet for gjenvalg én gang. EU-rådets første president fra 2009 til 2014 var Herman Van Rompuy, etterfulgt av Donald Tusk (fra 2014 til 2019) og Charles Michel (fra 2019 til i dag). Fram til 2003 ble toppmøtene holdt i formannslandet, men har siden for det meste hatt tilhold i Brussel.

Rådet (Ministerrådet – Consilium)

Ministerrådet består av ett regjeringsmedlem fra hvert medlemsland, enten utenriksministeren eller en fagstatsråd. Medlemmene representerer sine hjemland og ikke unionen. Sammen med parlamentet er rådet EUs lovgivende organ. I sine ulike konstellasjoner møtes det flere ganger i uken. Konsensus er den mest brukte metoden for å fatte beslutninger. De ganger votering skjer, er det ved kvalifisert flertall i en kombinasjon av rådsstemmer og samtykke fra land med en minste andel av EUs befolkning. Lovvedtak må fattes i samarbeid med Europaparlamentet. Ministerrådet holder sine møter i Brussel og i Luxembourg. Formannskapet skifter halvårlig mellom medlemslandene. Denne funksjonen kalles også presidentskap og må ikke forveksles med presidenten i Det europeiske råd eller presidenten i Europaparlamentet.

Rådet er organisert i tre nivåer:

1. Det laveste nivået er arbeidsgruppene som består av byråkrater fra medlemsstatene.
2. Det mellomste nivået heter COREPER som består av diplomater fra medlemsstatene.
3. Det øverste nivået heter ministermøtene som består av ministere fra medlemslandene. I tillegg har rådet et permanent sekretariat.

Europakommisjonen

Berlaymont-bygningen i Brussel, Belgia, er EU-kommisjonens hovedkvarter.

Kommisjonen er EUs saksforberedende og utøvende organ. Kommisjonen har en sentral rolle i lovgivningsprosessen, idet den har tilnærmet enerett til å legge frem lovforslag, som presenteres samtidig for parlamentet og rådet. (Parlamentet har med Lisboa-traktaten fått en viss initiativrett på avgrensede områder.) Kommisjonen har også ansvar for å overvåke at medlemslandene etterlever de vedtak som er fattet. Den skal ha EU-fellesskapets interesser som siktemål og arbeide uavhengig av det enkelte medlemslands interesser.

Kommissærene har ansvaret for de forskjellige sektorene/politikkområdene som EU-samarbeidet omfatter. Arbeidet er organisert i generaldirektorater (DG-er) – eller «departementer» – med i alt rundt 40 000 tjenestemenn og -kvinner. Kommisjonen har sete i Brussel. Kommissærene utnevnes av medlemslandene i nært samarbeid med presidenten, som fordeler porteføljene. Kommisjonens sammensetning må deretter godkjennes av Europaparlamentet. Kommisjonen har en funksjonstid på fem år, og presidenten velges av Det europeiske råd. Antallet kommissærer er 27 medregnet presidenten. Kommisjonen representerer fellesskapet, og ansatte må opptre uavhengig av medlemsstatene.

Europaparlamentet

Bilde fra innsiden av det europeiske parlamentet i Strasbourg.

Europaparlamentet består av direktevalgte representanter fra medlemslandene.

Europaparlamentet er EUs eneste folkevalgte organ og har, i forbindelse med integrasjonsprosessen og traktatendringer, fått stadig mer reell makt. Opprinnelig hadde parlamentet utelukkende rådgivende myndighet. I dag er Europaparlamentet, sammen med rådet, EUs lovgivende organ og består av representanter som er direkte valgt i de enkelte medlemsland. Parlamentets president har en viktig rolle. Parlamentets medlemmer velger sin president for to og et halvt år. Fra 2022 er Roberta Metsola Europaparlamentets president.

Parlamentet har økt mandattallet i takt med antall medlemsland. Eneste gang hvor mandattallet har gått ned er i 2020 etter Brexit (se nedenfor). Fra valget i 2014 ble det innført en reduksjon i mandatene som ledd i en spareplan, og antallet var 751 mandater frem til Brexit. Etter Brexit og Storbritannias utmeldelse av EU i 2020, er antall mandater i Parlamentet 705. Av Storbritannias 72 seter fordeles 27 på 14 medlemsstater, mens de resterende 46 setene holdes av for nye medlemsstater eller en tverrnasjonal valgkrets.

Mandatene er fordelt etter folketallet, men med en tilleggskvote for små land (for fordelingen mellom medlemslandene, se tabell nedenfor). Etter valgene til parlamentet i juni 2009 var partigruppen av konservative og kristeligdemokratiske partier den største grupperingen i parlamentet med 265 representanter, mens de sosialdemokratiske partiene hadde 184 representanter. Den liberale blokken hadde 84, mens de grønne og venstregruppene hadde henholdsvis 55 og 35 representanter. I og med Kroatias inntreden med 12 nye representanter fra 1. juli 2013 ble disse partifordelingstallene endret.

Parlamentet har beslutningsmyndighet i lovsaker (sammen med rådet), godkjenner EUs budsjetter og er kontrollinstans for kommisjonen. Den siste funksjonen har blitt viktigere med årene og medfører en gradvis parlamentarisering av EU-systemet. Videre har det til oppgave å godkjenne nye medlemsland og traktater med tredjeland. Sakene forberedes i fagkomiteer, og alle typer plenumsvedtak fattes med alminnelig flertall. Parlamentsmedlemmene er gruppert etter partitilhørighet, ikke etter hjemland. Møtene holdes i Strasbourg og Brussel. Parlamentet har også et permanent sekretariat.

Domstolen

EU-domstolen (tidligere EF-domstolen) har sete i Luxembourg, og har én dommer fra hvert medlemsland, utpekt av regjeringene i fellesskap for seks år av gangen. Dommerne velger en president fra egne rekker og assisteres av en stab på ni generaladvokater. Som EUs høyeste juridiske organ kan domstolen avgjøre alle typer tvister som gjelder EUs traktater og regelverk, men er ingen straffedomstol. Dens myndighetsområde omfatter både land, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Avgjørelsene fattes ved flertallsvedtak og er umiddelbart bindende for medlemslandene. Domstolen er ikke nøytral, men anses for aktivt å fremme integrasjon.

Landenes stemmer i rådet og mandater i Europaparlamentet

Antall mandater fra valget i 2019. Landene er rangert etter synkende folketall.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (16)