Oslofeltet – Store norske leksikon (original) (raw)
Berggrunnskart over Oslofeltet.
Gang av diabas gjennom skifer og kalkstein i Uranienborgveien, Oslo.
Oslofeltet er en geologisk provins som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Det består av en gammel, innsunket del av jordskorpen (en såkalt paleorift eller graben), og har bergarter som skiller det fra områdene omkring.
Faktaboks
Også kjent som
Oslograben
Innsynkningen har funnet sted langs rette, nær nord–sørgående forkastninger hvor spranghøyden kan ha vært opptil et par tusen meter.
Man kan skille ut ett segment utenskjærs, Skagerrakgraben, og to segmenter på land, Vestfoldgraben i sør og Akershusgraben i nord. Det finnes også en rekke runde innsynkninger (kalderaer) inne i feltet.
Oslofeltet inneholder en rekke særpregede bergarter og er et klassisk område i den geologiske litteraturen, særlig på grunn av Waldemar Christopher Brøggers og Victor Moritz Goldschmidts beskrivelser.
Bergarter
Skråstilte lag av kambrosiluriske sedimentære bergarter ved Vollen i Asker. Lyse kalksteinslag veksler rytmisk med mørkere skiferlag som begge ble avsatt under marine forhold. Oslo synes i bakgrunnen.
Ved innsynkningen har Oslofeltet fått bevart en omfattende lagrekke av skifere, knollekalker, kalksteiner, siltsteiner og sandsteiner fra periodene kambrium, ordovicium og silur. Lagrekken ligger på grunnfjellet og er erodert bort andre steder. Lagene er foldet om østnordøst–vestsørvestlige akser, og i Oslo–Bærum gjerne slitt ned til et lavt terreng med parallelle rygger og forsenkninger.
Mot slutten av karbon og begynnelsen av perm trengte havet frem, og det ble avleiret tynne lag av sedimenter som man nå finner igjen som kvartskonglomerat, sandstein og rød skifer. I løpet av sen karbon og inn i permtiden ble det omfattende vulkansk virksomhet, først med skjoldvulkaner som gav strømmer av basaltisk lava, og senere med spalteerupsjoner med mange og tykke lavastrømmer med rombeporfyr og forskjellige typer basalt. I dypet trengte smeltemasser frem, kontaktomvandlet omgivende berggrunn til hornfelser og størknet selv til bergarter som nå har fått navn etter steder i Oslofeltet (drammensgranitt, larvikitt, ekeritt, nordmarkitt).
Jordskjelv
Svermer av diabasganger som skjærer gjennom den eldre berggrunnen forteller at det var en betydelig strekning av jordskorpen i øst-vestlig retning, og innsynkningen av feltet kan ha fortsatt fra perm inn i trias og trolig ennå lengre. De store jordskjelvene ved Oslo i 1904 og 1953 viser at det kanskje fremdeles foregår bevegelser langs enkelte av forkastningene.