blodtype – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Hos personer med blodtype A har de røde blodcellene antigen A (A) og i blodvæsken finnes antistoff mot blodtype B (anti-B). Tilsvarende gjelder for blodtype B. I blodtype AB har de røde blodcellene antigenene A og B, men ingen antistoffer. I blodtype O har ikke de røde blodcellene antigener, men det er antistoffer mot både A og B.
Til venstre sees eksempel på IgM agglutineringsreaksjon ved bestemmelse av blodtyper. Til høyre vises fremgangsmåten ved bestemmelse av såkalte irregulære rødcelleantistoffer i pasientens serum.
Blodtyper er måter å kategorisere blod på grunnlag av små forskjeller i blodcellene. De røde blodcellene hos mennesker har små variasjoner fra individ til individ i en del proteiner og karbohydrater i cellemembranen. Mange av disse forskjellene kan utløse immunreaksjoner hos mottakeren hvis de kommer inn i et annet menneske. Forskjeller som kan utløse immunreaksjoner kalles for blodtyper. Blodtyper defineres altså ved sin reaksjon med spesifikke antistoffer.
Blodtyper kan deles inn i ulike blodtypesystemer. De viktigste blodtypesystemene er ABO-systemet og Rh-systemet.
Blodtypeantigener og -antistoffer har helsemessig betydning bare ved blodoverføring, transplantasjon og svangerskap.
Blodtypesystem
De blodtypeantigenene som bestemmes fra ett (eller i noen tilfeller to) kromosomsteder (genloci), utgjør et blodtypesystem.
Det er påvist 360 blodtypeantigener hvorav 322 er delt inn 36 blodtypesystemer. Antigenene representerer molekylære forskjeller på celleoverflaten. Syv av blodtypesystemene er bestemt av karbohydratantigener, resten av proteinantigener. Det viktigste karbohydrat-baserte blodtypesystemet er ABO-systemet, mens de viktigste proteinbaserte er Rh-, Kell-, Duffy- og Kidd-systemene.
Karbohydratantigener
Karbohydratantigener dannes ved at gener koder for sukkertransferaser som binder et sukker til en karbohydratkjede. For eksempel blir O-antigenet i ABO-systemet omdannet til A-antigen når A-transferasen binder et bestemt sukker til O-antigenets karbohydratkjede. Genet for A-antigenet koder altså ikke for selve antigenet, men for A-transferasen.
Proteinantigener
Proteinantigener er i motsetning til karbohydratantigener direkte genprodukter. Det innebærer at genet koder selve antigenet på overflaten av den røde blodcellen. Antistoffer mot protein antigener er vanligvis IgG. De agglutinerer derfor ikke røde blodceller og aktiverer sjelden komplement. Antistoffene påvises gjerne med antiglobulinreaksjon.
ABO-systemet
Blodtype. ABO-blodgruppesystemet. Antigen på overflaten av de røde blodceller gjenkjennes av spesifikke antistoffer og gir klumping (agglutinasjon) av cellene. Plasma-antistoffene er: anti-A i blodgruppe B, anti-B i blodgruppe A, anti-AB i blodgruppe O, og verken anti-A eller anti-B i blodgruppe AB. Prosentvis forekomst er angitt til høyre i figuren. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
A- og B-antigener uttrykkes av karbohydratkjeder som foreligger i to hovedtyper, A og B.
- mennesker med blodtype A har karbohydratkjeder av type A og anti-B
- mennesker av type B har karbohydratkjeder av type B og anti-A
- mennesker av type AB har begge karbohydratkjedetypene og ingen av antistoffene
- mennesker av type O har ikke noen av karbohydratkjedetypene, men både anti-A og anti-B
- Les mer om ABO-systemet
Rh-systemet
Antigenene i Rh-systemet er proteiner på de røde blodcellenes overflate. Forenklet kan mennesker inndeles i typene Rh-positiv og Rh-negativ. Rh-positive mennesker har det medisinsk sett viktigste Rh-proteinet, D, på erytrocyttene, mens Rh-negative mangler dette proteinet. Denne forskjellen spiller ingen rolle for erytrocyttenes funksjonsdyktighet. I Norge er om lag 85 prosent av befolkningen Rh-positive.
Rh-systemet er viktig i forbindelse med graviditet, da det kan føre til rhesussykdom.
- Les mer om Rh-systemet.
Andre blodtypesystemer
Mennesket har i tillegg 34 andre blodtypesystemer som for det meste nedarves uavhengig av hverandre. Kell-, Duffy- og Kidd-systemene må man ikke helt sjelden ta hensyn til ved transfusjon, og spesielt anti-K kan utløse hemolytisk sykdom hos foster og nyfødt. De øvrige blodtypesystemene har bare sjelden medisinsk betydning. Eksempler er: MNSs-, P-, Lutheran-, Diego-, Sutter-, Auberger-, I- og Xg-systemene. Det siste systemet skiller seg fra de øvrige ved at genene er knyttet til et kjønnskromosom.
Kell-systemet
Nest etter anti-D er anti-K det hyppigst forekommende IgG antistoff etter transfusjon. Da cirka 90 prosent av etnisk norsk befolkning er Kell-negative (mangler K-antigenet) prøver man å velge Kell-negativt blod til kvinner før og i fertil alder. Dette er av stor betydning for å forebygge dannelse av anti-K og hemolytisk sykdom hos foster og nyfødte.
Historikk
Blodtyper ble første gang beskrevet av den østerrikske legen og forskeren Karl Landsteiner (1868–1943) i 1901. Han beskrev da tre alternative typer som han kalte A, B og C. I 1904 fant hans medarbeidere Alfred von Decastello og Adriano Sturli en fjerde variant. I 1927 ble det vedtatt internasjonalt å kalle de fire alternative typene A, B, O (bokstaven O, men mange sier «null» i stedet) og AB. Typen O tilsvarer Landsteiners type C. Typene O, A, B og AB utgjør de fire hovedvariantene eller blodtypene i blodtypesystemet ABO.
Landsteiners grunnleggende arbeider førte til at han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1930.
Rh-systemet ble opprinnelig kjent som Rhesus-systemet, fordi eksperimenter som Karl Landsteiner og hans medarbeidere utførte på rhesusaper, var en del av prosessen som førte til oppdagelse av systemet. Hovedæren for oppdagelsen av systemet tilfaller imidlertid amerikanerne Philip Levine og Rufus Stetson. De grunnleggende arbeidene om dette blodtypesystemet ble utført like før andre verdenskrig.