immunterapi – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Immunterapi er kreftbehandling som utnytter kroppens eget immunsystem i bekjempelsen av kreftsykdommen.
Samspillet mellom immunsystemets celler og kreftceller er komplekst. Man vet at immunceller er i stand til å oppdage og ødelegge kreftceller. Imidlertid vet man også at immuncellene i svulstens mikromiljø, altså de tilsynelatende normale immuncellene som omgir svulsten, spiller en viktig rolle i kreftutvikling. Kroppens immunsystem kan altså både bidra til å bremse og stimulere kreftcellenes vekst og deling.
Selv om kreftceller har arvestoff og egenskaper som er svært forskjellig fra normale celler, klarer de likevel å unnslippe «radaren» og unngå at immuncellene oppdager og ødelegger dem. Det har blitt forsket mye på hvordan kreftcellene unngår immunsystemet på denne måten. Etter 2010 har immunterapi fått sitt gjennombrudd i moderne kreftbehandling. De to metodene som har kommet lengst, er såkalte sjekkpunkthemmere («checkpoint inhibitors») og T-celler med kimære antigenreseptorer («CAR-T cells»).
Sjekkpunkthemmere
Immunterapi med sjekkpunkthemmere. Bildet viser en immuncelle (rød) som uttrykker reseptoren PD-1, og en kreftcelle (lilla) som uttrykker liganden PD-L1. I bildet til venstre er PD-1 bundet til PD-L1. Denne bindingen hindrer T-cellen i å angripe kreftcellen. Bildet til høyre viser den samme situasjonen når pasienten behandles med sjekkpunkthemmere. Monoklonale antistoffer rettet mot enten PD-1 eller PD-L1 hindrer bindingen mellom de to molekylene. Dermed faller den hemmende effekten av PD-1 bort, og T-cellen kan angripe kreftcellen.
Sjekkpunkthemmere er monoklonale antistoffer som hemmer visse signalveier i kroppens eget immunsystem. Effekten kan sammenlignes med fjerning av «bremsene» på immunsystemet. En av de viktigste typene immunceller er T-celler. Kreftcellene har sørget for at kroppens egne T-celler har bremsene på, og dermed ikke angriper kreftsvulsten. Sjekkpunkthemmerne binder seg til T-cellene og inaktiverer disse «bremsene», slik at immunsystemet kan begynne å angripe svulstcellene.
Det finnes flere ulike typer sjekkpunkthemmere. Den første som kom i klinisk bruk var ipilimumab. Denne ble tatt i bruk i 2011 i behandlingen av føflekkreft med spredning. Ipilimumab binder seg til og hemmer T-cellereseptoren CTLA-4, og hindrer denne i å sende sine negative signaler til T-cellene.
Et annet eksempel er nivolumab, som binder seg til reseptoren PD-1 på T-cellene. Når PD-1 binder seg til markøren PD-L1, som finnes på kreftcellene, sendes hemmende signaler til T-cellene. Nivolumab hindrer bindingen mellom PD-1 og PD-L1, slik at de hemmende T-cellesignalene faller bort og immunsystemet igjen kan angripe svulstcellene. Nivolumab kan brukes i behandlingen av blant annet føflekkreft, Hodgkins lymfom, lungekreft og nyrekreft.
Nobelpris
I 2018 ble Nobelprisen i fysiologi eller medisin tildelt forskerne James P. Allison (USA) og Tasuku Honjo (Japan). Disse to har på hver sin måte vært sentrale personer i utviklingen av sjekkpunkthemmere. I 1992 ble PD-1 oppdaget av Honjo og kolleger, mens Allison og kolleger i 1996 viste at blokkering av CTLA-4 i mus kunne hemme svulstvekst.
Kimære antigenreseptorer
Immunterapi med kimær antigenreseptor. Bildet viser en kreftcelle (til høyre) som uttrykker et bestemt antigen. Til venstre ser vi en T-celle med en kimær antigenreseptor (CAR). Denne cellen har blitt høstet fra pasienten, og på laboratoriet har det blitt satt inn en spesialdesignet CAR. CAR-T-cellene blir deretter tilbakeført til pasienten. CAR består av flere deler, eller domener. ScFV, «single-chain variable fragment», er den delen av reseptoren som er utenfor cellen. Dette domenet «oppdager» og binder seg til antigenet på kreftcellen. Når denne bindingen skjer, overføres det et signal til den delen av reseptoren som er inni cellen («activating domain»), som igjen aktiverer T-cellen slik at den kan angripe kreftcellen.
Terapi med T-celler med kimære antigenreseptorer, eller CAR-T-celleterapi, begynner med at man høster pasientens egne T-celler (eventuelt celler fra en donor). Disse cellene behandles i laboratoriet. Her blir de utstyrt med en spesialdesignet reseptor som gjør dem i stand til å angripe kreftcellene, før T-cellene settes tilbake i pasienten. Reseptoren kalles «kimær» fordi den har to funksjoner: Den kan binde seg til et bestemt protein i kreftcellene, samtidig som den kan aktivere T-cellen.
Den første formen for CAR-T-celleterapi som er godkjent for klinisk bruk i USA (2017), går ut på å manipulere T-celler til å binde seg til CD19. CD19 er et protein som finnes på overflaten av B-celler. Denne behandlingen brukes derfor i behandlingen av visse former for leukemi og lymfom, hvor kreftcellene uttrykker CD19.