kortison – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Kortison er et kortikosteroid som har utstrakt bruk som legemiddel hos pasienter som ikke selv produserer binyrebarkhormon eller mot betennelsessykdommer. Kortison ligner på kortisol og har rundt 80 prosent av den effekten man får av en tilsvarende dose kortisol.
Faktaboks
Uttale
kortisˈon
Kortison har utstrakt medisinsk bruk, først og fremst hos pasienter som ikke selv produserer binyrebarkhormon, men også ved mange forskjellige sykdommer, blant annet revmatiske sykdommer, astma, hudsykdommer, øyesykdommer. Kortison ble isolert i 1936 og første gang anvendt i medisinen i 1949.
På grunn av ulik enzymaktivitet hos fostre, dannes det mer kortison enn kortisol. Dermed beskyttes fosteret mot den veksthemmende effekten av kortisol fra binyrene.
Kortison gjøres om til den aktive formen kortisol ved hjelp av enzymet 11-ketosteroid reduktase. Forskjellen mellom kortison og kortisol er at kortison har et keton (oksygenatom festet med en dobbeltbinding) i stedet for hydroksyl (OH-gruppe) på det ellevte karbonatomet. Organer som trenger kortisol for å modnes, som for eksempel leveren og lungene, gjør denne omdanningen lokalt. Etter fødselen endres forholdet mellom kortison og kortisol.