Østens kirke – Store norske leksikon (original) (raw)

Erkebiskop Dionysius Behnan Jajjawi velsigner et brudepar under en massevielse som markerte overgangen til det assyriske året 6752 1. april 2002.

Østens kirke er et selvstendig kirkesamfunn som hverken tilhører den ortodokse, den katolske eller den protestantiske kirkefamilien. Det er et av verdens eldste kirkesamfunn, og var en gang ett av de aller største. I dag har kirken cirka 400 000 medlemmer (2023) i Irak, Iran, Syria, Libanon, i India, Vest-Europa (blant annet i Sverige, Danmark og Norge), Australia og USA. Deres øverste kirkeleder katolikos-patriark har hovedkvarter i Erbil, Irak.

Faktaboks

Også kjent som

Østens hellige apostoliske og katolske kirke; Østens assyriske kirke; Den assyriske kirke eller Den øst-syriske kirke.

Ofte omtales Østens kirke som den nestorianske kirke, og medlemmene som nestorianere, men dette er feil. Østens kirke støttet Nestorius da han ble avsatt som patriark i Konstantinopel i 431, men den aksepterte aldri hans kristologi som gikk langt i å definere Kristi menneskelige og guddommelige naturer som atskilte.

Historie

Ishai d'Mar Shimun, halvbror av patriarken Mar Rowel og far til den neste patriarken av Østens kirke, Mar Benyamin, avbildet i Persia en gang mellom 1890 og 1895.

Østens kirke hevder selv å kunne føre sin historie tilbake til det første århundret etter vår tidsregning, og det omtaler apostelen Thomas som sin grunnlegger. Formelt ble imidlertid Østens kirke først etablert i 410.

I Sasanideriket (med sentrum i det nåværende Iran) hadde Østens kirke et relativt godt handlingsrom, selv om frafall fra rikets offisielle religion, zoroastrismen, var forbudt. Men fordi sasanidene lå i nærmest kontinuerlig konflikt med Bysants, kunne representanter for denne kirken ikke delta på konsilene innkalt av keiseren i Bysants, som utviklet og samordnet de andre kirkenes lære. Østens kirke aksepterte imidlertid flere konsilbeslutninger i etterkant.

Østens kirke hadde rask vekst og spredte seg over sentrale deler av Midtøsten og nedover på Den arabiske halvøy. På 600-tallet ble Østens kirke erklært som en dhimmi, det vil si et religionssamfunn som tolereres, under de nye muslimske herskerne. Dette forhindret ikke at den spredte seg videre østover langs handelsveiene helt til Kina. Østens kirke har derfor hatt stor betydning for spredningen av kristendommen i Asia. Det var i denne perioden fra 800-tallet til 1300-tallet Østens kirke var på sitt største og mektigste.

Forfall og migrasjon

Etter herjingene til sentralasiatiske stammer, ledet av Timur Lenk, på 1300-tallet, mistet Østens kirke de fleste menighetene og antallet medlemmer ble sterkt redusert. De neste århundrene, omtalt som «de mørke årene», var området preget av lokale kriger og konflikter, og det er svært knapt med kildemateriale om kirkens interne liv.

Kraftig svekket ble Østens kirke gradvis redusert til å bli en lokalkirke i det som er de nordlige områdene av dagens Irak og østlige deler av dagens Tyrkia. Interne splittelser og islamsk styre bidro til å svekke kirken ytterligere. På midten av 1500-tallet ble den kaldeisk-katolske kirke, unert (tilknyttet) med Roma, etablert av tidligere medlemmer av Østens kirke.

Diskriminering, massakrer og krig på 1900-tallet førte til at mange av kirkens medlemmer emigrerte, og etter en massakre i 1933 flyttet også kirkeledelsen hovedkvarteret til Chicago, USA (i 1940). Også under Saddam Husseins styre ble assyrere, som utgjorde flertallet av kirkens medlemmer, utsatt for massakrer, hvilket bidro til at enda flere emigrerte. Den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, den påfølgende borgerkrigen, og til sist Den islamske statens erobringer i 2014, utløste nye flyktningbølger. Det er i dag usikkert hvor mange medlemmer Østens kirke har i Irak, men i 2015 ble kirkens hovedkvarter flyttet tilbake til Irak, til Erbil i nord.

Nye splittelser

Strid om skifte til gregoriansk kalender, reduksjon av antall fastedager og lederstil utløste et internt skisma. I 1964, ledet dette til etablering av Østens gamle hellige apostoliske katolske kirke. Denne kirken har cirka 100 000 medlemmer. Hovedkvarteret ligger i Bagdad.

Troslære

Østens kirke anerkjenner ikke alle konsilene som anerkjennes i andre kirkesamfunn, og har derfor tradisjonelt ikke vært i kommunion (gjensidig anerkjennelse) med andre kirkesamfunn. Det innebærer at sakramenter, som for eksempel dåp, i andre kirkesamfunn ikke har vært anerkjent i Østens kirke, og motsatt. I dag anerkjennes imidlertid konvertitters tidligere dåp hvis de er døpt med en trinitarisk formel. På 1990-tallet ble Østens kirke mer økumenisk orientert, og de innledet dialog med flere kirkesamfunn. Østens kirke er nå medlem av Kirkenes Verdensråd.

Kristologi

På 400-tallet oppstod en strid om kristologien. På kirkemøtet i Khalkedon i 451 førte dette til brudd mellom de såkalte diofysitter – representert ved kirkene i Konstantinopel og Roma – og de såkalte monofysitter – representert ved det som senere betegnes som de orientalsk-ortodokse kirkene. Østens kirke deltok ikke i Khalkedon, og deres kristologi representerer en tredje variant. Denne har imidlertid mer til felles med den diofysittiske enn den monfysittiske, og i 544 aksepterte Østens kirke kristologien vedtatt i Khalkedon. Det har derfor vist seg enklere å gjenopprette kirkelig fellesskap med Den katolske kirken enn med Den koptisk-ortodokse kirken som tilhører den orientalsk-ortodokse kirkefamilien. I 1994 undertegnet pave Johannes Paul 2. og katolikos-patriark Mar Dinkha 4. en felles troserklæring.

I 2001 ble det utstedt retningslinjer for at medlemmer av Den kaldeisk-katolske kirken og Østens kirke kan delta i nattverd i begge kirker. Den koptisk-ortodokse kirken har imidlertid motsatt seg alle forsøk på å gjenetablere Østens kirke som et likeverdig kirkesamfunn. Østens kirke er derfor fortsatt ikke opptatt som medlem i Middle East Council of Churches. Dialog med en av de andre orientalsk-ortodokse kirkene, den syrianske, har imidlertid vist seg å være mer fruktbar.

Sakramenter

Østens kirke har syv sakramenter eller mysterier. Gjennom disse formidles Guds nåde til de troende. Sakramentene betegnes og rangeres som følger:

1. Prestedømme (ordinering til prest)
2. Dåp (kirken praktiserer spebarnsdåp. Barnet senkes ned i vann flere ganger og salves deretter med hellig olje.)
3. Hellig olje /apostlenes olje (velsignet olivenolje)
4. Nattverd (de troende mottar begge elementer)
5. Syndsforlatelse og omvendelse
6. Hellig surdeig (arameisk Malka)
7. Korsets tegn.

To av disse sakramentene, nr. 6 og 7, er unike for Østens kirke. Korsets tegn anvendes i en rekke kirkesamfunn, men anerkjennes ikke som et sakrament. Sakramentet Hellig surdeig gjennomføres som en sentral del av forberedelsene til nattverdssakramentet. Gjennom et spesielt ritual tilføres en spesiell melblanding under baking av nattverdsbrød forut for hver liturgi. Gjennom et annet årlig ritual, som feires på skjærtorsdag, fornyes denne melblandingen gjennom å tilføre bestemte ingredienser til den delen som allerede eksisterer.

Liturgisk språk

Liturgisk språk er arameisk.

Kirkestruktur

Kirken følger en apostolisk modell og hierarkiet består av biskoper, prester og diakoner. Øverste leder har tittelen Katolikos-Patriark. Kirken hevder at de har ivaretatt apostolisk suksesjon, det vil si at alle deres presteviede inngår i en ubrutt linje siden apostlenes tid.

Gifte menn kan ordineres til prester.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)