Libanon – les om historie, språk, politikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Offisielt navn

الجمهورية اللبنانية (al-jumhūriyya al-lubnāniyya)

Norsk navn

Republikken Libanon

Uttale

Arabisk: لبنان (lubnān)

Etymologi

Av det semittiske ordet for «hvit», som referer til de snøkledde Libanonfjellene

Hovedstad

Beirut (Bayrūt)

Statsform

Republikk

Statsoverhode

–

Statsminister

Najib Mikati

Landareal

10 230 km²

Totalareal

10 400 km²

Innbyggertall

5,49 millioner (FN-estimat (FAO), 2022)

Offisielt/offisielle språk

Arabisk

Religion

Islam (sunni, sjia), kristendom (maronitter, gresk-ortodokse, gresk-katolske og andre), drusere.

Nasjonaldag

22. november

Landkode (ISO)

LB

Valuta

Pund à 100 piaster

Nasjonalsang

Kulluna lil-watan (Alle oss, for fedrelandet)

Flagg

Riksvåpen

Libanon (mørkegrønt) ligger i Asia (lysegrønt).

Libanon er en republikk i Midtøsten (Sørvest-Asia). Landet grenser til Syria i nord og øst, og Israel i sør, med kyststripe mot Middelhavet i vest. Hovedstad er Beirut. Befolkningen er på rundt seks millioner. Det offisielle språket er arabisk, men fransk og engelsk er utbredt.

Libanon er en nasjonalstat av moderne dato, men landets historie strekker seg langt tilbake. Kystområdet var befolket av fønikerne fra omkring 3000 fvt. Ruiner i Byblos, Beirut, Saida, Sarafand og Tyr vitner om et rikt kunst- og handelsliv.

Libanon tilhørte lenge det historiske Syria, også som del av Det osmanske riket. Landet ble selvstendig i 1943. I nyere tid har Libanon gjennomgått både borgerkrig og utenlandsk invasjon, og omfattes også av Midtøsten-konflikten.

Navnet Libanon har semittiske røtter og betyr «hvit» – antagelig en referanse til de snødekte Libanon-fjellene. Libanons nasjonalsang er Kulluna lil watan lil 'ula lil 'alam ('Alle sammen, for vårt land, for vårt flagg og vår ære').

Geografi og miljø

Libanon

Libanon er et lite land på 10 452 kvadratkilometer; på størrelse med Aust-Agder. Kystlinjen mot Middelhavet er på 225 kilometer. Det frodige kystlandskapet i vest og Bekaa-dalen i øst er adskilt av Libanon-fjellene. Mot grensen til Syria ligger Anti-Libanon. Begge fjellkjedene har topper på vel 3000 meter over havet, og snø fra desember til mai. Bekaa-dalen er det viktigste landbruksområdet i landet.

Libanon har et typisk middelhavsklima med lange, varme somre og kalde og regnfulle vintre, med betydelig snøfall i fjellene. Hele landet er bebodd, med størst konsentrasjon langs kysten, der også de største byene (Beirut, Tripoli, Saida) ligger.

Vegetasjonen er frodig i vest, mer steppepreget lengst i nordøst. På noen avsidesliggende steder i fjelldalene finnes ennå rester av de store sederskogene. Libanon har noe eik og furu.

Omfattende avskoging fant sted allerede i oldtiden, blant annet av sedertreet – Libanons nasjonalsymbol – noe som har medført erosjon. Industri i moderne tid har bidratt til luft- og havforurensning. Det er påvist forekomster av olje og gass i havet. Andre mineralressurser omfatter jernmalm, kalkstein og salt.

Pattedyrfaunaen omfatter 57 arter, blant annet rødrev, villkatt, sørhare og en del gnagere. 358 fuglearter er registrert, men bare 116 hekker. Av disse kan nevnes åtselgribb, kongeørn, berghøne, palmedue, kirkeugle og flere lerkearter. Mange fugler mellomlander under trekket. Dessuten forekommer 44 krypdyrarter og 3 amfibiearter.

• Les mer om Libanons geografi.

Folk og samfunn

Utsikt over havnebyen Sayda.

Libanon har en sammensatt befolkning, og en høy grad av urbanisering. De fleste innbyggerne bor i byer (88,6 prosent i 2018). Den etniske sammensettingen består av arabere (95 prosent), armenere (4 prosent) og andre folkegrupper (1 prosent). Libanon har en stor andel gjestearbeidere, særlig fra Egypt og Syria. Antallet palestinere i landet er omstridt. Det særskilte FN-organet for palestinske flyktninger (UNRWA) opererer med et offisielt tall på 455 000, mens nyere studier anslår at kun rundt 270 000 palestinere er bosatt i Libanon, hvorav de fleste bor i flyktningleirer som med tiden har utviklet seg til landsbyer og bydeler. Som følge av borgerkrigen i Syria var det sent i 2017 om lag 1,5 millioner syriske flyktninger i Libanon, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Omtrent en fjerdedel av befolkningen er under 15 år, og forventet levealder er 77,8 år, som er over verdensgjennomsnittet. Betydelige sosiale skiller, med fattigdom på landsbygda, samt mange års krig, har bidratt til migrasjon og urbanisering. De økonomiske forskjellene mellom rik og fattig økte på 1990-tallet, og om lag 28 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2009).

Libanon har størst religiøst mangfold i Midtøsten. Landet har 18 offisielt anerkjente religiøse grupper, hvorav elleve er kristne, og alle forgreninger av islam og kristendom.

• Les mer om Libanons befolkning og Religion i Libanon.

Stat og politikk

Bilbombeattentatet mot statsminister Rafiq al-Hariri 14. februar 2005 utløste store folkedemonstrasjoner mot Syrias militære tilstedeværelse og påvirkning på libanesisk politikk. Resultatet var at syriske styrker trakk seg ut av landet, og demonstrasjonene fikk navnet «Sederrevolusjonen» etter sedertreet i Libanons flagg.

Den sjiamuslimske militante organisasjonen Hizbollah utøver stor kontroll i Libanon, særlig sør i landet, og har støtte fra Iran. Hizbollah har væpnede militser, men driver også sosialt arbeid og politisk virksomhet, og er representert i det libanesiske parlamentet. I 2006 invaderte Israel Sør-Libanon i et mislykket forsøk på å bekjempe Hizbollah.

Libanon er en republikk og har i prinsippet holdt på et flerparti-demokrati, selv om det i perioder ikke er blitt avholdt valg. Grunnloven stammer fra 1926 og det franske mandatstyret, men er endret flere ganger. Domstolene er tuftet på fransk skikk; i tillegg finnes det religiøse domstoler som håndterer private forhold.

Libanon er ett av få land med en styreform basert på konsensusmodellen, såkalt konsosiert demokrati. Tanken er at makten skal fordeles proporsjonalt med størrelsen på de mange religiøse grupperingene i landet.

Basert på folketellingen av 1932, som viste kristent flertall, ble det besluttet at presidenten skal være maronitt, statsministeren sunnimuslim, parlamentslederen sjiamuslim og visestatsministeren gresk-ortodoks. Alle de 18 religiøse gruppene ble representert i parlamentet. Taif-avtalen av 1989 endret representasjonen mellom kristne og muslimer til 50–50, og utvidet statsministerens og parlamentslederens fullmakter på bekostning av presidenten. Partiene er, med få unntak, knyttet til religiøse grupper.

Libanon er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, og for øvrig av blant annet Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid. Libanon spilte en viktig rolle i utformingen av Menneskerettighetserklæringen av 1948 og det internasjonale rettsapparatet for flyktninger, men har ikke ratifisert FNs flyktningekonvensjon av 1951.

• Les mer om Libanons politiske system og Libanons forsvar.

Libanon har en rik kulturhistorie, og har vært et viktig møtepunkt mellom øst og vest og flere religioner og imperier gjennom historien. I Baalbek ligger ruinene av det romerske Bacchus-tempelet.

Fra høyre til venstre: Det uavhengige Libanons første statsminister, Riad al-Solh og president Bechara al-Khoury sitter sammen med Frankrikes høykommissær til Levanten, Georges Catroux, kort tid etter at Libanon ble erklært selvstendig i 1943.

Libanons tidlige historie er vevd inn i Levantens og Midtøstens historie. Det er funnet spor etter bosetninger fra senest 5000 fvt., og Libanon omtales i kilder fra så langt tilbake som 4000 fvt. I oldtiden var kysten dominert av fønikiske bystater, senere ble ulike deler av Libanon underlagt blant annet egyptisk, assyrisk, gresk og romersk herredømme. På 600-tallet begynte en lang periode med arabisk og muslimsk styre i form av skiftende dynastiske imperier. Til tross for sterk kulturell påvirkning forble Libanon-fjellene et tyngdepunkt for ikke-muslimske minoriteter som beholdt en relativt stor grad av autonomi.

På 1100–1200-tallet erobret europeiske korsfarere flere av de største byene i Libanon under Det første korstoget, og de etablerte flere lokaliserte fyrstedømmer etter føydal modell. Sterke bånd oppsto mellom kristne europeiske kongedømmer og Libanons kristne befolkning i korsfarerperioden, og i 1182 ble den lokale maronittiske kirken innlemmet i Den katolske kirke.

Sent på 1500-tallet ble store deler av det som i dag er Libanon til en selvstendig provins under Det osmanske riket. På grunn av en stor kristen majoritet i Libanon-fjellene ble denne provinsen gjentatte ganger gjenstand for europeisk innblanding. Det er anslått at så mye som halvparten av Libanon-fjellenes befolkning døde av sult i perioden 1915–1918, som en følge av miljømessige forhold og handelsblokader håndhevet av både Det osmanske riket og europeiske makter.

Etter at Det osmanske riket kollapset under første verdenskrig overtok Frankrike styringen av Syria, herunder Libanon, og fra 1920 ble Libanon styrt som en egen stat etter mandat fra Folkeforbundet. Landområder øst og sør for Libanon-fjellene, som hovedsakelig var befolket av muslimer, ble innlemmet i den nye staten og svekket dermed den kristne majoriteten. Et flertall av muslimene foretrakk dessuten å tilhøre en større arabisk stat, og hadde sterke bånd til Syria. I 1926 ble Den libanesiske republikken proklamert, og i 1943 avskaffet den første uavhengige libanesiske regjeringen mandatet. De siste franske militære styrkene forlot Libanon i 1946.

Libanon var på den tapende side i den første arabisk-israelske krig i 1948, og avsto fra å delta i Seksdagerskrigen mot Israel i 1967. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) begynte sine militære aksjoner mot Israel fra Sør-Libanon på 1970-tallet. Dette medførte represalier mot Libanon, først og fremst israelsk invasjon av Sør-Libanon i 1978. Invasjonen utløste en beslutning i FNs sikkerhetsråd om å sende en multinasjonal fredsbevarende styrke, UNIFIL, til regionen. I 1982 invaderte Israel igjen Libanon med mål om å drive PLO ut av landet. Selv om målet var nådd allerede etter to måneder, ble israelske styrker værende i Sør-Libanon frem til 2000, med støtte fra lokale kristne militser. Etter 1985 fylte lokale motstandsgrupper tomrommet etter PLO, og spesielt den sjiamuslimske militsen Hizbollah ble en maktfaktor. Israel invaderte Sør-Libanon på ny i 2006 for å beseire Hizbollah.

Libanon opplevde en svært ødeleggende borgerkrig fra 1975 til 1990. Det er anslått at så mange som 150 000 libanesere omkom som en direkte følge av borgerkrigen, mens om lag én million ble fordrevet fra sine hjem. Utløsende faktor var palestinsk tilstedeværelse i landet, samt sosioøkonomiske, politiske og religiøse motsetninger. Konflikten sto i hovedsak mellom en koalisjon av høyreorienterte kristne grupper på den ene siden, mot PLO alliert med venstreorienterte og muslimske grupper på den andre. Skiftende interne allianser og utenlandsk innblanding bidro til å forlenge konflikten. Syria sendte militære styrker til Libanon i 1976, og disse fikk etter kort tid et fredsbevarende mandat av Den arabiske liga.

Borgerkrigen ble formelt avsluttet med Taif-avtalen i 1989, som medførte mindre endringer i Libanons politiske system og justerte maktfordelingen mellom landets religiøse grupper. De fleste militsene ble avvæpnet ved borgerkrigens slutt, med unntak av syrisk-allierte Hizbollah.

Attentatet mot daværende statsminister Rafiq al-Hariri i 2005 utløste den såkalte Sederrevolusjonen, som førte til at de syriske styrkene ble trukket ut av Libanon samme år. Fortsatt syrisk og iransk innflytelse i Libanon har medført at Hizbollah har kunnet bygge seg opp som en vesentlig maktfaktor. Siden 2005 har det libanesiske politiske landskapet vært delt mellom pro-syriske og mer pro-vestlige grupper, og etter at det brøt ut borgerkrig i Syria i 2011 går de samme skillelinjene nå mellom støttespillere og motstandere av den syriske presidenten Bashar al-Assads regime.

• Les mer om Libanons historie.

Økonomi og næringsliv

Drapet på statsminister Rafiq al-Hariri (bildet bak) i 2005 fikk store konsekvenser for libanesisk politikk, blant annet med splittelser mellom mer vestlig orienterte politikere, og dem som lener seg mot Syria og andre støttespillere i Midtøsten. Sønnen Saad al-Hariri (i forgrunnen) har senere blitt statsminister i Libanon.

Libanon er et viktig sentrum for bank og finans i Midtøsten, noe arkitekturen i deler av hovedstaden Beirut bærer preg av.

Libanon har begrensede naturressurser, og i den moderne økonomien – særlig utviklet siden 1960-tallet – har bank og finans spilt en vesentlig rolle. Tradisjonelt, helt fra oldtiden, har internasjonal handel vært en viktig næringsvei.

I moderne tid har Libanon og Beirut vært et regionalt kommersielt sentrum. Med en åpen økonomi og et liberalt styresett, samt lave skatter og avgifter, tiltrakk landet seg utenlandske investeringer. Finanssektoren og andre næringer led under borgerkrigen, da kapital og virksomheter ble trukket ut av Libanon, og den nasjonale valutaen, libanesiske lira, ble dramatisk devaluert. Militsgrupper tok kontroll med ulike deler av landet, inkludert havnene. En omfattende illegal økonomi, med blant annet smugling av narkotika og våpen, blomstret.

Mange års krig påførte infrastrukturen store ødeleggelser, og et omfattende gjenreisingsprogram er iverksatt etter 1990. Dette har bidratt til gjeldsbyrde og budsjettunderskudd, og samtidig gitt opphav til et spekulativt boligmarked som har presset lavere inntektsgrupper ut av de store byene, spesielt Beirut. Israels angrep på Hizbollah i 2006 førte til ytterligere ødeleggelser. Spredning av antipersonellminer har ført til at landbruksområder er tatt ut av drift, eller drives med fare for bøndenes liv.

Deler av Libanons økonomi er tett knyttet til Syria, og borgerkrigen der fra 2011 har fått økonomiske konsekvenser også for Libanon.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Libanon, Jordbruk i Libanon, Naturressurser, industri og energi i Libanon, Samferdsel i Libanon og Mynt, mål og vekt i Libanon.

Kunnskap og kultur

Martyrplassen og Mohammad al-Amin-moskeen er to viktige landemerker i Libanons hovedstad Beirut.

Libanon har en rik kulturarv og et høyt utdanningsnivå som dels reflekterer ulike gruppers forskjellige tradisjonelle tilhørighet. Eksempelvis har den maronittiske befolkningen langvarige bånd til Frankrike, fransk språk og kultur, mens den muslimske befolkningen er mer orientert mot arabiske stater.

Libanon var det arabiske landet som først tilegnet seg en vestlig teaterkultur. Det skjedde først og fremst gjennom misjonæruniversiteter og kom i tillegg til den fortellertradisjonen som fantes over størstedelen av den arabiske verden. I perioden fra 1958 til 1970-årene var det fem kompanier som spilte verdensdramatikk, et tilbud som først og fremst appellerte til den intellektuelle eliten. Det var også ønske om et sosialkritisk teater, og Beirut Studio fremførte i 1971 et Bertolt Brecht-inspirert stykke, Tyvene streiker. I 1970-årene vokste det frem en ny libanesisk dramatikk, og det finnes nå flere teaterkompanier.

Libanon har nære bånd til Vesten. Hovedstaden Beirut er et liberalt kulturelt knutepunkt i Midtøsten, med stor utflytting til Europa, Amerika og Australia. Libanon har størst grad av presse- og ytringsfrihet i den arabiske verden, men de fleste medier er privateide og gjerne knyttet til politiske partier eller interesser.

Et av Libanons best kjente kulturminner er de romerske ruinene i Baalbek, Bekaa-dalen, som i mange år var åsted for en internasjonal kulturfestival; gjenopptatt etter krigen – i likhet med mye av det øvrige kulturliv. Blant landets mest kjente kunstnere utenfor Libanons grenser hører forfatterne Amin Maalouf og Khalil Jibran, blant musikerne sangerinnen Fairuz.

Libanon har et av de høyeste utdanningsnivåer og alfabetiseringsgrader i Midtøsten. Skolesystemet er godt utbygd, med et betydelig innslag av private institusjoner. Blant universitetene finner man det statlige Lebanese University fra 1951 og de private American University of Beirut, Université Saint-Joseph og Lebanese American University, etablert i henholdsvis 1866, 1875 og 1924.

• Les mer om Skole og utdanning i Libanon, Massemedier i Libanon, Libanons litteratur, Kunst i Libanon, Musikk i Libanon og Teater i Libanon.

Libanon og Norge

I perioden 1978–1998 deltok vel 23 000 nordmenn i FNs fredsbevarende styrke i Libanon, UNIFIL. I alt mistet 21 nordmenn livet under tjeneste i UNIFIL og flere steder i Sør-Libanon er det minnesmerker over norske soldater.

Forholdet mellom Libanon og Norge er i alt vesentlig preget av norsk militær deltakelse i FNs fredsbevarende styrke i landet (UNIFIL); før dette mest gjennom skipsfart. I perioden 1978–1998 deltok vel 23 000 nordmenn i UNIFIL, og Norge bidro igjen med mindre elementer fra 2006. Den militære tilstedeværelsen var foranledningen til at Norge opprettet ambassade i Beirut, og derved til at de bilaterale forbindelsene mellom de to landene ble styrket.

Mange FN-veteraner har opprettholdt kontakten med Libanon, og i det tidligere hovedkvarteret for den norske bataljonen (Norbatt) i Ebel es-Saqi, markeres 17. mai hvert år med norsk deltakelse. Landsbyen har også et museum som omhandler tiden norske soldater var i området. I alt mistet 21 nordmenn livet under tjeneste i UNIFIL, og flere steder i Sør-Libanon er det minnesmerker over norske soldater. Flere ekteskap ble inngått mellom norske soldater og libanesiske kvinner.

Norske soldater bidro, med offisiell norsk støtte, til humanitært hjelpearbeid i Sør-Libanon. Norge har gjennom flere kanaler ytt humanitær støtte til landet, i senere tid især til palestinske flyktninger gjennom FN og til minerydding utført av Norsk Folkehjelp. Etter at det er oppdaget forekomster av olje og gass utenfor kysten, har Equinor vist interesse for å engasjere seg, og siden 2015 har norske myndigheter bidratt med rådgivning i etableringen av en libanesisk olje- og gass-sektor.

Libanon er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Libanon ved sin ambassade i Beirut.

Eksterne lenker

Kommentarer (6)