Aida – opera – Store norske leksikon (original) (raw)
Oppsettingen av Aida i Arena di Verona i 2016.
Aida er en opera i fire akter av Giuseppe Verdi og libretto (tekst) av Camille du Locle (1832–1903). Librettoen er skrevet etter et utkast av egyptologen Auguste Mariette og er bearbeidet og oversatt til italiensk av Antonio Ghislanzoni.
Faktaboks
Også kjent som
noen ganger skrevet Aïda
fra det arabiske kvinnenavnet Aida som betyr ‘den som kommer tilbake’
Det har vært hevdet at operaen ble skrevet til innvielsen av operahuset i Kairo i november 1869 i forbindelse med innvielsen av Suezkanalen samme år, men dette medfører ikke riktighet. Operahuset i Kairo ble riktignok innviet i 1869, men da med Verdis Rigoletto som åpningsforestilling. Verdi mottok ikke sujettet til Aida før våren 1870 og komponerte musikken først denne sommeren. Premieren, opprinnelig satt til januar 1871, ble utsatt da kostymene og kulissene ble innestengt i Paris under den tyske beleiringen 1870–1871. Først to år senere, 24. desember 1871, ble Aida uroppført i Kairo med Giovanni Bottesini som dirigent.
Personer
- Ramfis, Isis' yppersteprest, bass
- Radames, general i den egyptiske hæren, tenor
- Amneris, den egyptiske kongens datter, mezzosopran
- Aida, egyptisk slavinne, sopran
- Kongen av Egypt, bass
- Budbærer, tenor
- Amonasro, kongen av Etiopia, Aidas far, baryton
- Prester, prestinner, soldater, ministre, etiopiske slaver, fanger og egyptere
Handlingsreferat
Handlingen finner sted i Memfis og Theben under faraoenes regjeringstid i Egypt.
Første akt
General Radames elsker slavinnen Aida, men vet ikke at hun er datter til kong Amonasro, Egypts fiende, og at hun dermed plages av en dobbel lojalitet. Amneris, den egyptiske kongens datter, elsker Radames og er full av sjalusi mot Aida. Den egyptiske kongen kommer fulgt av vakter og ministre. En budbærer forkynner: «Etiopierne har invadert vårt land og marsjerer mot Theben ledet av Amonasro, deres konge.»
Mens folket roper på krig, bekjentgjør kongen at Isis har pekt på Radames som egypternes hærfører, og beordrer ham å ta imot de hellige våpnene i templet. Den egyptiske hærens våpen innvies ved en høytidelig seremoni i Ptahs tempel i Memfis. Radames ankommer ubevæpnet, går mot alteret der et sølvslør plasseres på hans hode, og et sverd gis ham av presten. Et triumferende rop gjenlyder i templet.
Andre akt
I sitt rom serverer Amneris Aida en løgn: Radames har falt i strid. Aida lar sin bitre sorg komme til uttrykk: «Jeg kommer til å gråte i evighet!» klager hun. Dette gjør Amneris enn mer sjalu: «Jeg har avslørt deg!», skriker hun. «Radames er i live, og det er i virkeligheten jeg som er din rival, Amneris, Faraos datter!»
Radames vender seierrik tilbake og feirer seieren med en enorm triumfmarsj. Blant fangene i triumfmarsjen er Amonasro. Han advarer Aida innstendig mot å avsløre hvem han er. Han ber den egyptiske kongen om å benåde fangene, noe Radames går med på. Ramfis foreslår et kompromiss: Amonasro skal tas som gissel. Kongen gir til kjenne at Radames skal gifte seg med Amneris. Aida gråter bittert i sin fars armer.
Tredje akt
Månen skinner klart på Nilens bredder. Fra Isis' tempel kan man høre prestene synge i det fjerne. En båt dras på land, Ramfis fører Amneris mot templet. Hun skal tilbringe natten før bryllupet i bønn. Så snart de har gått, kommer Aida forkledd nesten til det ugjenkjennelige. Hun har kommet for å møte Radames i ytterste hemmelighet. Mens Aida venter på Radames, kommer Amonasro og ber henne ved hjelp av Radames finne ut hvilken vei den egyptiske armeen skal ta. Aida nekter først å gi etter for farens oppfordring: «Du ber meg forråde den mann jeg elsker!» Amonasro klarer imidlertid å overtale henne.
Radames avslører hvilken vei den egyptiske hæren skal ta. Aida bønnfaller Radames om at de begge skal flykte. Før de rekker å flykte, kommer imidlertid Amneris med vaktene, Radames arresteres, og Aida og Amonasro flykter.
Fjerde akt
Selv om Amneris fikk Radames arrestert, elsker hun ham like meget som før og ønsker å redde ham. Da Radames føres inn av vaktene, ber hun ham derfor innstendig: «Redd deg selv! Erklær deg uskyldig!» Men Radames har intet ønske om å leve uten sin Aida. Han er blitt dømt til å begraves levende. I tempelgraven venter han på døden. Der hører han plutselig en lyd i mørket. Det er Aida som ubemerket har smøget seg inn for å dø sammen med sin elskede. Mens Amneris ber for fred i templet over tempelgraven, dør Aida og Radames i armene på hverandre.