dirigent – Store norske leksikon (original) (raw)
Kor og dirigent
Sian Edwards dirigerer orkesteret National Youth Orchestra of Scotland med taktstokk.
Den som leder et orkester eller et kor, og som har det kunstneriske ansvaret for en fremførelse. Dirigenten instruerer orkesteret eller koret, bestemmer tempo og dynamikk og sørger for at musikkverket blir forsvarlig innøvd. På konserten eller forestillingen leder dirigenten fremførelsen, hovedsakelig gjennom håndbevegelser.
Faktaboks
Uttale
dirigˈent
av latin ‘styre, lede’
De fleste orkestre og kor har en fast sjefdirigent, som har det kunstneriske hovedansvaret for ensemblets nivå og utvikling og som leder et antall konserter hver sesong.
Direksjon av orkestre har tradisjonelt vært en svært mannsdominert profesjon, men kvinnelige dirigenter har i løpet av de siste tiårene blitt mer vanlig.
Ulike roller
I mindre orkestre kan dirigenten være en av musikerne, og lede det fra sin plass ved pianoet, trommesettet eller fra et annet instrument. Dette gjelder i dag ofte for ensembler som spiller til teaterforestillinger og for underholdningsorkestre, for eksempel på radio eller TV. Denne rollen kalles ofte kapellmester.
I Skandinavia, Tyskland og Nederland er dirigent den vanligste betegnelsen på en som leder et større orkester, mens kapellmester brukes om lederen av et mindre orkester. På finsk er dette ordet (kapellimestari) den gjengse betegnelsen på dirigent, og noen symfoniorkestre i Tyskland har Kapellmeister som offisiell tittel på sjefdirigenten.
Storband innenfor jazz blir av og til ledet fra pianoet. I kammerorkestrene innenfor den klassiske tradisjonen er ofte solisten eller konsertmesteren også dirigent.
Teknikk
Dirigenten står vanligvis på et lite podium og har partituret foran seg. Det viktigste virkemiddelet er hendene. Musikkens tempo, taktart, dynamikk og rytmiske tyngdepunkter angis tradisjonelt med høyre hånd, mens venstre hånd og dirigentens blikk og holdning for øvrig angir detaljer og musikkens karakter.
Håndbevegelsene som kreves varierer med hva slags musikk som fremføres. I samtidsmusikken kreves det ofte helt andre former for tegn og anvisninger enn i tidligere tiders musikk. Bevegelsene er også i stor grad individuelle og kan variere mye fra dirigent til dirigent; enkelte dirigenter bruker store og uttrykksfulle bevegelser og hele kroppen, mens andre har få og subtile bevegelser.
Mange dirigenter bruker en taktstokk (dirigentpinne), en tynn pinne av tre eller kunststoff. Den forstørrer håndbevegelsene og gjør dem lettere å lese for orkestermusikerne. Enkelte dirigenter, også av store symfoniorkestre, dirigerer uten en slik taktstokk.
Historikk
At noen slår eller tramper takten for å lede de andre har vel vært praktisert like lenge som det har eksistert musikk som skal spilles av flere.
Middelalderens kirkelige kormusikk ble ledet av dirigenter. Musikksjefene ved fyrstehoffene i Europa var forventet både å kunne komponere musikk og å kunne lede musikerne i fremførelser.
Fra middelalderen og frem til første halvdel av 1700-tallet benyttet man mange steder en stav, opptil 2 meter lang, som man dunket mot gulvet for å angi musikkens metrum. Fra 1600-tallet ble det vanlig at dirigenten ledet ensemblet fra cembaloen, eller at konsertmesteren ledet ensemblet fra sin plass blant førstefiolinene og indikerte takt, rytme og frasering med fiolinbuen.
Da operaen vokste frem på 1600-tallet bød den på spesielle utfordringer. I operahusene kunne det være to dirigenter, en som ledet orkestret og en som ledet sangerne fra cembaloen. På 1700-tallet og inn på 1800-tallet ble forestillingene på La Scala-operaen i Milano ledet av konsertmesteren. Ved operaen i Dresden på begynnelsen av 1800-tallet stod dirigenten rett foran scenen, vendt mot solistene, men med ryggen til orkesteret.
Den moderne orkesterdirigenten
Fra Ludwig van Beethovens tid fikk musikken mer sammensatte strukturer, større nyanserikdom og mer komplekse rytmer. Dette stilte større krav til dirigenten og hevet fagets status.
Bruken av taktstokk i form av en tynn dirigentpinne har sin opprinnelse på det sene 1700-tall, men kom i vanlig bruk på 1800-tallet hos komponister og dirigenter som Carl Maria von Weber og Felix Mendelssohn-Bartholdy. Faget ble drøftet i artiklene Le chef d’orchestre: théorie de son art (1856) av Hector Berlioz og Über das Dirigieren (1869) av Richard Wagner.
Ved de nye byorkestrene og konserthusorkestrene på andre halvpart av 1800-tallet fikk sjefdirigenten en nøkkelposisjon. Den moderne dirigentrollen fikk sine første representanter i Hans Richter, Hans von Bülow og Arthur Nikisch.
Dobbeltrollen som komponist og dirigent fortsatte å eksistere. Gustav Mahler og Richard Strauss var betydelige personligheter både som komponister og dirigenter. Hos Johan Svendsen ble gjerningen som komponist trengt til side av hans ansvarsfulle stilling som sjefdirigent ved Det Kongelige Teater i København.
På 1900-tallet ble dirigentens status og berømmelse forsterket, med store personligheter som Arturo Toscanini, Wilhelm Furtwängler, Bruno Walter og Thomas Beecham. Etter andre verdenskrig ble Herbert von Karajan som sjefdirigent for Berlinfilharmonien en av verdens mest berømte kulturpersonligheter, og et kjent navn også hos mennesker som ikke gikk jevnlig på konserter.
Symfoniorkestrenes dirigenter hadde lenge en ubestridt autoritet. Men på 1900-tallet har orkestermusikere gradvis fått mer utdannelse, bedre lønn og større rettigheter, og dirigentene legger i dag vekt på å ha et mer likeverdig forhold til musikerne. Det har også vært en tendens fra det subjektive og individuelle i tolkningene til en mer historisk og musikkvitenskapelig informert dirigentpraksis.
Interessen for historisk praksis har ført til at orkestre ofte ledes av solisten ved fremførelser av musikk fra epoker fram til og med wienerklassisismen.
Dirigentens status ved symfoniorkestrene har likevel vært relativt uforandret de siste 150 år, hvor dirigenten stadig har ansvaret for at orkesteret gir gode fremførelser, holder en generelt høy standard og er i kunstnerisk utvikling.