aloe – planteslekt – Store norske leksikon (original) (raw)
Aloe er en planteslekt i aloefamilien. Slekten rommer over 500 sukkulente arter, med naturlig utbredelse i Afrika sør for Sahara. Flere av artene har vært kultivert i flere tusen år og idag er arter i slekten dyrket og forvillet også på andre kontinenter med tilsvarende klima.
Bladene sitter i rosett, de er tykke og kjøttfulle (sukkulente) og oftest tagget eller pigget. Blomsterstanden er mest typisk høy og slank.
Bruk
Verdenshandelen av Aloe til kosmetisk bruk er milliardindustri, og det er anlagt enorme plantasjer av Aloe i Sør-Afrika og Amerika. Bladene brukes også i medisin (se aloe), blant annet som avføringsmiddel og lokalt mot malaria. Flere arter dyrkes som prydplanter.
Vern
Populariteten blant samlere og hageiere har ført til at mange arter nå er utrydningstruet. Dette har ført til at alle arter i aloeslekten (unntatt Aloe vera) er ført opp på CITES-lista for å regulere internasjonal handel.
Systematikk
Nyere analyser av arvematerialet (DNA-sekvensering), har vist at Aloeslekten ikke er en naturlig enhet og må deles i flere slekter.
Trealoer som tidligere var inkludert i Aloe-slekten er nå ført til en ny slekt, trealoeslekten, som på latin har fått navnet Aloidendron. Den inneholder totalt syv arter blant dem den ikoniske Aloidendron barberae fra Sør-Afrika.
Også klatrealoene er skilt ut fra Aloeslekten og har fått en egen slekt Aloiampelos den inneholder syv arter som alle er hjemmehørende i Sør-Afrika.
Til sist er slekten Kumara opprettet for kun en art Kumara plicatilis, som har svært karakteristiske blader som sitter i en slags vifteformasjon.