Aristoteles – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Aristoteles

Uttale

aristˈoteles

Født

384 fvt.

Død

322 fvt.

Romersk kopi i marmor, bevart i Kunsthistorisches Museum i Wien, av et tapt gresk originalportrett fra slutten av 300-tallet, altså fra filosofens egen levetid eller kort tid etter. Flere Aristoteles-portretter er bevart fra antikken og er oftest kjennelige på den høye pannen og hårlokkene.

Aristoteles

Byste av Aristoteles, kopi fra det første eller andre århundre evt., etter en tapt bronseskulptur laget av Lysippos (død rundt 300 fvt.). Bysten oppbevares på museet i Louvre, Frankrike.

Utsnitt av fresken Skolen i Athen

Platon (til venstre) og Aristoteles (høyre).

Aristoteles er den viktigste figuren i vestens filosofihistorie, ved siden av Platon. Han var forfatter av grunnleggende tekster innen blant annet metafysikk, biologi, etikk, politisk filosofi, retorikk, poetikk, psykologi, logikk og vitenskapsfilosofi. Aristoteles la grunnlaget for moderne vitenskap og filosofi og er fortsatt aktuell innen blant annet etikk, politisk filosofi og metafysikk.

Liv

Aristoteles var født i Stageira i Nord-Hellas. Hans far var lege for det makedonske kongehuset.

Aristoteles ankom Athen og Platons skole, Akademiet, som 17-åring og ble ved skolen i 17 år. Da Platon lot lederskapet av Akademiet gå til sin nevø, forlot Aristoteles skolen og la ut på reiser, blant annet til Lesvos, hvor han utførte grundige biologiske studier. Tilbake i Athen grunnla Aristoteles sin egen skole, Lykeion.

På grunn av sine kontakter med det makedonske kongehuset, som mange athenere anså som fiender, valgte han å forlate Athen da Aleksander den store (356–323 fvt.) døde. I følge en senere historie, som kan være sann, hadde Aristoteles vært Aleksander den stores lærer. Aristoteles eget liv endte året etter, på Euboia.

Etikk

Det grunnleggende målet med menneskelivet er eudaimonia, som gjerne oversettes med «lykke» eller «å lykkes». Eudaimonia defineres som dydig, rasjonell aktivitet. A ktivitet, fordi evner og potensialer realiseres og finner sitt mål i aktiviteten; rasjonell, fordi det som særpreger mennesket er vår fornuft, som ingen av de andre dyrene har; og dydig, fordi dyd (arete) vil si dugelighet eller god funksjon, og man må være god for å ha det godt.

Eudaimonia, eller dydig, rasjonell aktivitet, vil si et aktivt liv med utøvelse av dyder som praktisk fornuft (fronesis), mot, besindighet og generøsitet. Teoretisk fornuft rangeres høyere enn praktisk fornuft. Teoretisk fornuft består av en guddommelig innsikt i de dypeste ting. Som mennesker lykkes vi ved praktisk, dydig aktivitet, men som vesener med noe guddommelig i oss, kan vi også realisere theoria (teoretisk, dydig aktivitet).

I sin etikk, først og fremst verkene Den nikomakiske etikk og Den eudemiske etikk, analyserer Aristoteles sentrale etiske fenomener som eudaimonia, intellektuelle og etiske dyder, etisk overveielse og beslutning, viljesvakhet (akrasia, «ikke-styring») og selvkontroll. Han vektlegger også etisk utvikling som noe som finner sted ved aktiv sosialisering og som bestemmer hva slags menneske man kan bli, i tillegg til vennskapet som et sentralt gode i livet, som ingen ville velge å leve uten.

Politisk filosofi

Verket Politikk er stadig en referanse i politisk teori. Mennesket kalles et politisk dyr («politisk», av gresk polis, «bystat»), det vil si et vesen som lever i sosial og politisk interaksjon og samhandling med andre. Eudaimonia kan derfor bare realiseres innen gode politiske rammer. Polis ble utviklet for å leve eller overleve, men finnes for å sikre det gode liv.

Politiske styresett klassifiseres etter hvem som styrer – én, få eller mange – og om styret har alles gode (kongedømme, aristokrati, politeia) eller makthavernes eget gode (tyranni, oligarki, demokrati) som formål. Et styre ved de få tilsvarer et styre ved de rike, og et styre ved de mange tilsvarer et styre ved de fattige.

Aristoteles’ idealstat er et lite samfunn der alle borgere deltar aktivt i politisk styre, og der en bred gruppe som hverken er veldig fattig eller veldig rik, gjør at man unngår destruktive, voldelige konflikter. Utdannelse, eller dannelse (paideia), er en forutsetning for det gode liv og bør være et felles, snarere enn et privat, anliggende. At vi er politiske dyr vil si at det finnes likhet mellom oss som borgere. Samtidig er den politiske sfæren tuftet på et mangfold av interagerende roller og funksjoner. Slik Aristoteles selv utdyper de forskjellene i roller og posisjoner som utgjør et grunnlag for politisk liv, skaper de også utestengelse og diskriminering. Tre slike strukturer er husbond og hustru, der mannen styrer over kvinnen; far og barn, der faren styrer over barna; og herre og slave, der herren styrer over slaven.

Retorikk

Aristoteles definerer retorikk som evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale, og hans verk Retorikk er også i dag en referanse for retorisk teori. Retorikk er sentralt fordi vi er politiske vesener, og politisk aktivitet består av kommunikasjon og debatt om felles valg og mål. For å vinne frem med sitt syn må man kjenne de tre dimensjonene ved overtalelse: pathos, ethos og logos.

  1. Pathos (følelse) er den emosjonelle tilstanden man må sette tilhørerne i for at de skal dømme som man ønsker i en sak. For eksempel kan man få noen til å ta en trussel alvorlig ved å få dem til å føle frykt, fordi frykt er en tilstand der man ser at noe er verdt å frykte og begynner å se etter utveier.
  2. Ethos (karakter) vil si talerens egen personlighet og innstilling, som tilhørerne må ha tillit til for å la seg overtale.
  3. Logos er de argumentene og begrunnelsene man presenterer. Et argumentasjonsmønster kalles et topos (bokstavelig et «sted»), og en god taler er i stand til å gjenkjenne og bruke slike.

Retoriske argumenter må være relativt korte og forenklede, med premisser som forblir uuttalt, fordi tilhørerne som regel hverken har tid, evne eller lyst til å gå i stor detalj. Alle retoriske virkemidler må tilpasses publikum fordi forskjellige tilhørere blir påvirket av forskjellige ting. En grov tredeling av retoriske situasjoner er:

  1. politiske taler, som dreier seg om fremtiden
  2. rettstaler, som dreier seg om fortiden
  3. epideiktiske taler, som angår mer tidløse verdier og anliggender og gjerne holdes i seremonielle sammenhenger

Poetikk

Aristoteles’ verk Poetikk (Om diktekunsten) har satt viktige rammer for forståelse av diktekunst generelt og den greske tragedien spesielt. Diktekunst er å forstå som mimesis, som noen ganger kan oversettes med «etterlikning», men der en grunntanke er at et mimetisk verk avstedkommer en virkning som ellers gjøres med andre midler. For eksempel er tragedien definert ved at den aktiverer frykt og medlidenhet hos tilskueren/leseren – følelser som ellers er forbundet med reelle, fryktelige trusler – og slik innebærer tragedien en «renselse» (katharsis) av og ved disse følelsene. Analysen av tragediens struktur fremhever også vendepunktet (peripeteia) fra godt til ille, eller omvendt, samt gjenkjennelse (anagnorisis), der protagonisten forstår noens reelle identitet.

Logikk

Aristoteles skaper logikk som disiplin og viser for første gang logikkens system ved sin syllogismelære. En syllogisme er et argument med to premisser og én konklusjon.

For «alle» kan også i andre syllogismer settes «noen», «ingen» eller «noen … ikke». Aristoteles tydeliggjør i sin presentasjon strukturene ved å sette bokstaver i stedet for ord. Han skiller mellom alle mulige oppsett (i alt 256) og hvilke som gir gyldige argumenter (i alt 24). Et gyldig argument er et argument som følger en struktur der sanne premisser alltid gir sann konklusjon, som i eksemplet over.

Kosmologi og naturfilosofi

Aristoteles bygger i Meteorologien og andre verk videre på læren om de fire elementene. Ikke bare materielle ting, men verden som helhet er bygget opp av dem på en ordnet måte. Dette er muliggjort av at hvert element har sin naturlige plass i kosmos og en tendens til å bevege seg i rett linje dit: jord nederst, så vann, deretter luft og ytterst ild. I tillegg kommer eter, som har sirkelen som sin naturlige bevegelsesmåte og preger stjernehimmelen. Denne ordenen av tid og sted virker nedover og gir en mer sirkulær struktur, også til menneskelivet, ved dag og natt, årstider og så videre.

Sammenhengene og prosessene i verden forklares gjennom å avdekke de i alt fire forskjellige typer årsaker som gjør seg gjeldende:

  1. formårsak: statuens utforming, menneskets struktur
  2. stofflig årsak: statuens bronse, menneskets vev og bestanddeler
  3. bevegende årsak: kunsten som laget statuen, faren som produserte barnet
  4. formålsårsaken: statuens funksjon i heltedyrkelse, lykke som målet med menneskelivet

De forskjellige årsakene relaterer og overlapper med hverandre på ulike måter i forskjellige tilfeller, og i tråd med Aristoteles’ gjennomgående teleologi er formålsårsaken den viktigste. Å ha en natur (fysis), slik mennesket har en menneskenatur, vil si å ha et indre prinsipp for bevegelse, utvikling og stillstand. Ting som ikke har en slik natur har derimot et ytre prinsipp for bevegelse og stillstand, slik statuen har håndverket som sitt prinsipp.

Erkjennelse og vitenskap

Mennesket ønsker av naturen å forstå, og erkjennelsesveien begynner med sansning. Ved hukommelsen kan man så danne erfaring, og videre strukturering av erfaring gir faglig, praktisk og vitenskapelig kunnskap. Aristoteles etablerer oppdelingen av kunnskap som vi stadig forholder oss til: håndverk (techne), praktisk visdom (fronesis) og teoretisk innsikt (nous). Skillet mellom praxis og theoria, det praktiske/etiske og det teoretiske domenet, har vært skjellsettende. Teoretisk innsikt har form av en syllogistisk ordnet innsikt i prinsipper samt de logiske og kausale sammenhengene mellom dem. Hver vitenskap eller disiplin har noen egne prinsipper, og andre prinsipper er delt mellom flere eller alle disipliner. Vitenskapelig innsikt (episteme) består av universell innsikt.

Aristoteles’ egen fremgangsmåte, som former mange av hans undersøkelser innen for eksempel etikk, biologi og metafysikk, kalles gjerne hans dialektiske metode. Først presenteres alle nevneverdige synspunkt på temaet som skal diskuteres, og deretter går man gjennom uenighetene og argumenterer seg frem til en enhetlig og klar forståelse av saken. Ideelt sett bør man forkaste så lite som mulig i denne prosessen, fordi de oppfatningene man begynner med – enten de kommer fra en anerkjent ekspert eller fra folk flest – trolig har noe for seg, selv om ingen har forstått alt. I praksis innebærer prosessen likevel at mange ting må forkastes. Aristoteles’ egne konklusjoner utgjør som regel ikke en gjentakelse av en av de tidligere oppfatningene, men en ny forståelse som er vokst ut av å konfrontere de eksisterende oppfatningene med hverandre med kritisk refleksjon og erfaring.

Metafysikk/ontologi

Substanser, for eksempel enkeltmennesker eller -dyr, er de mest grunnleggende tingene i verden. Alle andre ting – kvantiteter, kvaliteter og så videre – avhenger av substanser for å eksistere. Alt som er, befinner seg også i en grad av virkeliggjørelse som utlegges ved begrepene potensialitet (dynamis) og aktualitet/aktivitet (entelecheia/energeia). Et nyfødt barn har en rekke menneskelige potensialiteter som under rette forutsetninger utvikler seg og realiseres. To måter noe kan sies å være i aktualitet på, er enten ved at det er fullt utviklet (for eksempel synsevnen som er ferdig dannet, eller tankeevnen som er utviklet), eller ved at det faktisk aktiveres (for eksempel det å se eller det å tenke).

Biologi og psykologi

Levende vesener er substanser med en natur. Aristoteles setter opp persepsjon (aisthesis) som det grunnleggende skillet mellom dyr og planter. Mens planter bare har en ernærende og formerende sjel, har dyr en sjel som også kan sanse. «Sjel» (psyche) hos Aristoteles er å forstå som livsprinsipp, ikke som en individuell udødelig instans. Sansning er ikke noe som legges til ernæring og formering: Siden sjelen er et enhetlig prinsipp for organismens struktur og aktiviteter, må de forskjellige evnene tenkes enhetlig, slik at sansning også modifiserer hvordan plantesjelens evner og aktiviteter er ordnet.

Aristoteles vier stor oppmerksomhet til dyrenes liv. I hans biologi ser vi Aristoteles’ evne til klassifisering, hans teleologi og læren om de fire årsakene i en kombinasjon som gir oss detaljerte forklaringer av arter, organer, levesett og formål i naturen. Her som ellers, er vekten Aristoteles tillegger empiri tydelig ved måten skildringene bygger på egne og andres observasjoner og erfaringer.

På jorden er det bare mennesket som har en sjel som, i tillegg til plante- og dyresjelens evner, er rasjonell – det vil si at den har logos (fornuft). Igjen er fornuften ikke noe som legges til våre andre evner som et separat element, men som grunnleggende former hvordan menneskelivet arter seg og hvordan ernæring, forplantning og persepsjon foregår.

Verk av Aristoteles oversatt til norsk

På engelsk er alle Aristoteles’ verker samlet i to bind, Complete Works of Aristotle (red. J. Barnes, 1984, Princeton University Press).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer (2)