dialektikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Dialektikk er en metode som gjennom samtale – spørsmål og svar, bevis og motbevis, argument og motargument – søker å bestemme begrepenes innhold eller, mer allment, trenge inn i et problem.
Faktaboks
Uttale
dialektˈikk
av gresk dialektike tekhne, ‘samtalekunst’
Ifølge Aristoteles var det Zenon fra Elea som i utledningen av «paradoksene» om bevegelsens umulighet først anvendte denne metode. Tidligere ble den utformet særlig av Sokrates. Den sokratiske dialektikk hadde til hensikt å vise det utilstrekkelige i de alminnelige meninger. I Platons skole ble den dialektiske metode filosofiens viktigste hjelpemiddel i erkjennelsens oppstigning fra sansningen til kunnskap om ideene. Aristoteles brukte dialektikk som betegnelse for en kritisk behandling av allment godtatte oppfatninger, men hos stoikerne ble det den alminnelige betegnelse for den formelle logikk, og denne betydning beholdt ordet gjennom hele middelalderen.
I mer moderne filosofi brukte særlig Kant, Hegel og Marx betegnelsen dialektikk. Hegel brukte ordet om anvendelsen av logisk tenkning til oppnåelse av klar, begrepsmessig erkjennelse av en sak, men ga det en særlig betydning ved sin lære om tankens bevegelse gjennom de tre såkalte dialektiske stadier: tese, antitese og syntese. For Hegel betegnet dialektikk også historiens utviklingsgang gjennom motsetninger som oppheves på et senere og «høyere» trinn i utviklingen. Denne hegelske betydning av dialektikk var utgangspunktet for den spesielle bruk Marx gjorde av dialektikk i dialektisk materialisme.