Arius – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Arius

gr. Areios

Født

250

Død

336

Arius var en libysk geistlig. Han var elev av Lucianus av Antiokia, presbyter i Alexandria og arianismens opphavsmann. Han ble presteviet i 313 og satt til prest i Baukalis-området i Alexandria. Han kom i konflikt med patriark Alexander (cirka 250-328) om treenighetslæren. Arius hadde folkelig ry for sin asketiske og moralske livsførsel. Han var også kjent som en god forkynner.

Ifølge Arius var Kristus ikke sann Gud, men skapt av Gud og dermed underordnet. Velkjent var hans slagord om at det fantes en tid da Kristus ikke eksisterte. Dette stred mot kirkens oppfatning av Kristus som medvirkende i skapelsen og som guddommelig. Patriarken Alexander bestred hans lære, og brakte den etter hvert inn for paven. Striden ble kjent i vide kretser. Til slutt grep keiser Konstantin inn i striden og kalte inn til et kirkemøte i Nikea. Etter omfattende diskusjoner endte Nikea-møtet i 325 med å fordømme Arius og vedta en bekjennelse som erklærte at Kristus var «av samme vesen» ('homoousios) som Faderen. Arius, som selv var til stede på kirkemøtet, ble ekskommunisert. Striden opphørte imidlertid ikke med dette. Arius ble forvist av keiseren til Illyra, men vendte tilbake til Alexandria omkring 336. Han døde kort tid etter.