Arkitektur i Myanmar – Store norske leksikon (original) (raw)

De tidligste bevarte eksempler på arkitektur i Myanmar er i første rekke religiøse anlegg med forbindelse til buddhismen, som er preget av landets kulturelle tilknytning til India. Et eksempel er den klokkeformede steinstupaen Bawbaw-gyi (400–800-tallet) ved byen Sri-Kshetra i den sørlige delen av landet, som var hovedstad i det forhistoriske Pyukongedømmet. Et spesielt trekk ved Bawbaw-gyi er det store rommet inne i konstruksjonen, mens stupaene ellers bruker å være massive.

Pagankongedømmet har gitt navn til Paganperioden fra 1000-tallet til 1300-tallet og hadde byen Pagan (dagens Bagan) i den midtre delen av landet som hovedstad. I denne perioden utviklet det seg en særegen burmansk arkitektur, som er kjennetegnet av en blanding av uniformitet og mangfold. De bevarte anleggene fra perioden spenner fra ganske enkle bygninger til stupaer eller pagoder med klokkeformede tårn og enorme templer, som That-byin-nyu (1113–1160), i fire etasjer med et firkantet, massivt tårn på over 60 meter, tilsvarende et moderne hus på 20 etasjer.

Et annet eksempel er Ananda (1091), som med tårnet er 53 meter høyt. Karakteristisk for den utvendige utsmykningen er de mange glaserte relieffplater som illustrerer episoder fra Buddhas liv. Innvendig er templene dekorert med vegg- og takmalerier. Anleggene er i flere tilfeller blitt reist med en forbausende hastighet. Den store stupaen Dhamma-yazika (1197–1198) ble bygd på mindre enn et år. I Pagan er det stadig over 5000 ruiner etter stupaer. Et eksempel på et klosteranlegg fra perioden er Minnanthu i Pagan (1200-tallet).

Arkitekturen etter Pagankongedømmets fall i 1287 representerer en videreutvikling, der den indiske innflytelsen gradvis ble svekket til fordel for nasjonale trekk. På samme måte som tidligere blir også kunsthistorien i denne perioden inndelt i forhold til senteret for det dominerende kongedømmet eller dynastiet: Pinyaperioden (1300-tallet), Avaperioden (1500-tallet) og Nyaungyan- og Konbaungperioden (1700- og 1800-tallet). Inndelingene beskriver imidlertid i liten grad stilistiske skiftninger. De bevarte bygningstypene er i hovedsak de samme som i Paganperioden: templer, stupaer eller pagoder og klostre som i stor grad er bygd på tradisjonelle mønstre. Eksempler er Htupa-yon-stupaen (ca. 1460) i byen Sagaing i den midtre delen av landet og Shwe Dagon-stupaen i Yangon, som blir regnet som den prektigste i Myanmar, og som også fikk sin nåværende utforming på 1400-tallet.

På 1700- og 1800-tallet ble det også bygd en mengde relativt små stupaer. Etter hvert ble også skillet mellom templer og stupaer uklart. Et eksempel er Tham-bude-hpaya-stupaen (1782) i byen Amarapura i den midtre delen av landet. Mens klostrene i Paganperioden ble bygd som en kubisk bygning av tegl med en paviljong av tre ved hovedfasaden, ble de i senere perioder bygd som rene treanlegg. Et eksempel er det store klosteret Shwe-nan-daw (1880) i Mandalay i den midtre delen av landet. I tillegg kommer kongelige slottsanlegg med store haller og servicebygninger. Slottsanleggene ble bygd i form av trebygninger på terrasser av tegl som var omgitt av innhegninger. Et viktig eksempel var slottet i Mandalay (påbegynt 1857), som inneholdt bygningsdeler fra slottet i Amarapura, og som ble ødelagt under andre verdenskrig.

I Yangon og i de lokale sentra kan man dessuten finne atskillige eldre bygninger fra koloniperioden med europeiske trekk. Også disse er en del av landets arkitekturhistorie.

Tradisjonell bebyggelse i Myanmar er konstruert av lokale materialer. En vanlig type har et bærende skjelett av tre og er bygd på stolper. Veggene er av trematerialer eller bambusmatter, taktekkingen avhenger av de klimatiske forholdene. Gress eller strå er mye brukt i de sentrale områdene, mens palmeblad er vanlig langs kysten, særlig i Rakhine-området ved Bengalbukta. De tradisjonelle bydannelsene i Myanmar er mindre landsbyer med det lokale marked som sentrum.