Arnulf Øverland – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Arnulf Øverland

Født

27. april 1889, Kristiansund, Norge

Død

25. mars 1968, Oslo, Norge

Virke

Dikter

Familie

Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939).

Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–1938) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia («Effi») Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (1879–1966), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–20.11.1978), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (1891-1977).

Arnulf Øverland

Arnulf Øverland

Arnulf Øverland fotografert ved sitt skrivebord i æresboligen for kunstnere, Grotten, i 1949.

Arnulf Øverland var en norsk forfatter, journalist og samfunnsdebattant. Han var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som samfunnsdebattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

I mellomkrigstiden var Øverland en radikal dikter. Spesielt Du må ikke sove er blitt en klassiker. I dette diktet står de kjente verselinjene «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» Øverland var også en religionskritiker og ble tiltalt for blasfemi etter foredraget Kristendommen – den tiende landeplage.

Under okkupasjonen av Norge ble Øverland sendt i konsentrasjonsleir for å ha skrevet dikt til støtte for Kong Haakon. Etter krigen fikk disse diktene en voldsom popularitet, og han ble en nasjonalhelt. I 1946 ble han tildelt kunstnerboligen «Grotten» i Slottsparken som æresbolig.

Etter Moskvaprosessene ble den tidligere radikale Øverland en sterk kritiker av det kommunistiske Sovjet. I språkdebatten kjempet han for riksmålet og han gikk sammen med flere forfatterkollegaer ut av Den norske forfatterforeningen som følge av språkspørsmål.

Øverland var et organisasjonsmenneske og hadde en rekke tillitsverv. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1923, i Forfatterforeningen i 1923–1928, i Forfatterforeningen av 1952 i 1952–1953 og i Riksmålsforbundet i 1947–1956. Han var en av de tolv norske utsendingene til Haag-kongressen i 1948, som la grunnlaget for Europarådet og den europeiske menneskerettskonvensjon. Øverland var en kort tid leder av Folkefilmforeningen, stiftet 1931, som raskt ble nedlagt fordi den var i strid med kinoloven.

Han hadde statens kunstnerlønn fra 1938 og bodde fra 1946 i statens æresbolig, Grotten. Han er gravlagt på æreslunden til Vår frelsers gravlund i Oslo

Bakgrunn

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så han lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet «på straff» i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets «sproglig-historiske linje med latin» på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Han het opprinnelig Ole Peter Arnulf, men fra 1910 sløyfet han de to første navnene, og samme år debuterte han som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

Tidlig forfatterskap

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg «sin første poesi». Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose.

I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde («det var bare studenten som døde», skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av «nyromantiske» klisjeer.

Kunstanmelder

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne «utspekulert heslige». Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen («aldeles gjennemvrøvlet av teorier») ble dømt nord og ned.

Mellomkrigstid

Organisasjonsmenneske og kommunist

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog («det radikale trekløver»). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front).

1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Gjennombrudd som forfatter

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans «sentrallyriske» dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er «enkelt», at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (som i boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

Religionskritikk og blasfemitiltale

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi.

I foredraget sa han blant annet: «Gud er et vesen, som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hva jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det?»

Øverland ble så vidt frikjent; seks av lagrettens ti medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Dette var siste gang noen ble tiltalt for brudd på blasfemiparagrafen i Grunnloven som ble opphevet i 2015.

Antifascistiske dikt

Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste er det antifascistiske diktet Du må ikke sove. To verselinjer fra dette diktet er blant de mest kjente i moderne norsk litteratur.

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!»

Nesten hundre år etter at diktet ble trykt første gang, i tidsskriftet Samtiden i 1936, er det et av diktene som de fleste norske ungdommer blir kjent med gjennom norskundervisning i skolen.

Protest mot moskvaprosessene

I 1936 hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. Da begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Okkupasjonen

Arnulf Øverland 1945

Arnulf Øverland i Stockholm våren 1945, etter å ha blitt reddet ut av Sachsenhausen av svenske Røde kors.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte «Alt for Norge»

«Om vi stod frem på torget

og ropte på revolt,

om våre ord var krasse,

dig ledet ingen vill!

Du hørte ingen klasse,

men hele folket til!»

– Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige.

Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland «har ikke stemme. Han har røst.»

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus «Grotten» i Slottsparken som æresbolig.

Etterkrigstiden

Haag-kongressen

Øverland var en av de tolv norske utsendingene til Haag-kongressen i 1948, som la grunnlaget for Europarådet og den europeiske menneskerettskonvensjon, Europabevegelsen og Europa-colleget.

Kritikk av sovjetregimet

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til.

Språkdebatten

Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–1956, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for «sinkenes babbel».

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

Kritikk av modernistisk litteratur

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt «den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk».

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.

Ekteskap og samboerskap

I slutten av 1918 giftet han seg med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i hans mors hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i diktsamlingen Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne etter å ha blitt forelsket i en ung pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

1934, etter forholdet til den unge kvinnen, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok blant annet som frivillig under den spanske borgerkrigen ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Portretter

Verk

Diktsamlinger

Novellesamlinger

Essayer, pampfletter

Annet

Lydopptak

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Arnulf Øverland

KulturNav-ID

86ed47c3-a7e1-4956-a292-04f5bc6686c4

Historisk befolkningsregister-ID

pf01036392072101

Kommentarer