Beowulf – Store norske leksikon (original) (raw)

Beowulf er et gammelt engelsk heltedikt, skrevet rundt 750 eller tidligere (dateringen er meget omstridt) og bevart i et håndskrift fra rundt 1000, nå oppbevart i The British Library. Det er det lengste diktet vi kjenner i gammelgermansk allittererende versemål, og er skrevet av en lærd geistlig på grunnlag av eldre, kortere dikt, vesentlig av østnordisk opprinnelse. Sagnene kan være kommet til England med de angelsaksiske erobrerne.

Faktaboks

Uttale

bˈeowulf

Forfatter

1660

Diktet uttrykker implisitt et kristent syn på en hedensk fortid og priser den gamle heltemoralen, selv om det finner den utilstrekkelig i nådetiden. Den danske kongen Hroðgar i hallen Heorut blir stadig hjemsøkt av et uhyre ved navn Grendel, som dreper hans menn og er uovervinnelig med våpen. Beowulf kommer til hjelp fra Gautland (i nåtidens Sverige) og dreper først Grendel og så Grendels mor, som er enda farligere. Beowulf blir konge over gautene, men faller i kamp mot en drage. Inn i fortellingen er det flettet episoder av mer historisk stoff, som gjenspeiler kriger mellom gauter og svear, daner og hadubarder på 400- og 500-tallet.

Diktet er oversatt til moderne engelsk av Seamus Heaney (1999), til nynorsk av Henrik Rytter (1921) og til bokmål (prosa) av Jan W. Dietrichson (1976).