Blue Ridge – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Blue Ridge

Uttale

blu: ridʒ

Etymologi

engelsk, ‘blå åskam’

Blue Ridge er en fjellkjede i østlige USA, den sørøstlige hovedkjeden av Appalachene. Fjellkjeden strekker seg 990 kilometer fra Carlisle i Pennsylvania, gjennom Maryland, Virginia, Nord-Carolina og Sør-Carolina, til Fort Oglethorpe i Georgia. Blue Ridge deles i to av Roanoke River i Virginia, og omfatter de mindre fjellkjedene Black Mountains, Great Smoky Mountains og Unaka Range.

Høyden varierer fra 600–1200 meter over havet. Høyeste topp er Mount Mitchell i Black Mountains i Nord-Carolina, som med 2037 meter over havet er det høyeste punkt i USA øst for Mississippielven. Andre kjente topper er Mount Rogers (1746 meter over havet), høyeste punkt i Virginia; Sassafras Mountain (1085 meter over havet), høyeste punkt i South Carolina; Brasstown Bald (1458 meter over havet), høyeste punkt i Georgia. Fjellkjeden er flere steder gjennombrutt av elver, de største er Roanoke, James og Potomac, alle i delstaten Virginia.

Fjellene er dekket av store løvskoger med en enestående stor artsrikdom. I dalene drives jordbruk, med dyrking av grønnsaker og tobakk og et betydelig storfehold. Blue Ridge Parkway, en bilvei anlagt i 1936 og administrert av føderale myndigheter, følger i en lengde av 755 kilometer toppen av fjellkjeden, fra Shenandoah nasjonalpark i Virginia til Great Smoky Mountains nasjonalpark i North Carolina.