Boerkrigene – Store norske leksikon (original) (raw)
Boer-gerilja, cirka år 1900
Boerkrigene var to kriger som ble utkjempet mellom Storbritannia og de sørafrikanske boerne (afrikaanere). Den første krigen foregikk i 1880–1881, og den andre fra 1899 til 1902. I boertradisjonen regner man med to boerkriger, eller frigjøringskriger som boerne kaller dem. Krigene endte med at boerne i 1902 måtte anerkjenne Storbritannias overhøyhet.
Den første boerkrigen kalles også Transvaalkrigen. Den andre boerkrigen kalles også Sør-Afrika-krigen i Storbritannia.
Bakgrunn
I 1652 opprettet Det nederlandske østindiske kompaniet en koloni ved Kapp det gode håp. Nederland fortsatte å styre kolonien fram til 1795, og igjen i årene 1803–1806. Kolonien ble forsynt av en gruppe bønder, mange av dem kalvinister, som dyrket opp jorden rundt kolonien. I løpet av 1700-tallet kom det flere grupper religiøse flyktninger fra Europa, blant annet franske og tyske hugenotter til kolonien.
I tillegg til «de frie borgerne», som var status til disse bøndene, eller boerne på nederlandsk, ble det importert slaver fra Indonesia og Madagaskar til kolonien. Disse ble kalt Kapp-Malay, og ble ofte inngiftet i boernes familier. Også lokale khoisan-folk ble brukt som arbeidskraft i kolonien. Ettersom befolkningen vokste trakk deler av koloniens innbyggere lenger inn i innlandet, både nordover mot dagens Namibia og nordøstover inn i områder kontrollert av folkegrupper som xhosa og sotho.
Da britene tok over styringen av Kappkolonien i 1806 forbød de slavehold og gjorde anglikansk kristendom til offisiell religion. Boerne, med sin kalvinistiske tro og sin avhengighet av slavehold, reagerte med å flytte på seg. På 1830-tallet dro flere store ekspedisjoner ut av Kappkolonien. Ekspedisjonene, kjent som «det store trekket», kom raskt i konflikt med en rekke afrikanske folkegrupper i området. Alt i 1837 dannet boerne republikken Transvaal. To år senere ble republikken Natalia dannet lenger øst. I 1852 ble Oranjefristaten grunnlagt. Flere mindre republikker ble også erklært innenfor det som idag er Sør-Afrika. Dette førte boerne i konflikt med både de ekspanderende zuluene, og den engelske kolonien i Natal på østkysten.
Den første boerkrigen
Den første boerkrigen brøt ut i 1881, etter at kolonimyndighetene i London lenge hadde arbeidet for å etablere en forbundsstat mellom de britiske koloniene i Sør-Afrika og de to boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten.
Den direkte foranledningen for krigen var vanstyre og uro i Transvaal-republikken. I 1871 var det blitt oppdaget diamanter i Kimberley vest for Oranjefristaten, og britiske gruveeksperter mente det kunne være både diamanter og andre mineraler også lenger øst og nord. I 1877 ble Transvaal annektert av den britiske tronen. I årene som fulgte var britene opptatt med å pasifisere zuluene. Samtidig organiserte boerne seg mot annekteringen av Transvaal. Da de til slutt tok til våpen 16. desember 1880, ble det raskt klart at britene hadde undervurdert boerrepublikkene. Britenes hær var overlegen boerne, men sistnevnte organiserte seg i militsgrupper og førte en slags geriljakrig.
I løpet av kort tid møttes britene og boerne fire ganger, med store tap på britisk side. Dette førte til at britene ba om en våpenhvile. Deretter ble britene og boerne, under ledelse av Paul Krüger, enige om at Transvaal-republikken skulle få tilbake sitt selvstyre, men at den skulle stå under et slags britisk overherredømme.
Den andre boerkrigen
Boere ved byen Mafeking i Sør-Afrika. Boerne beleiret byen fra høsten 1899. Da byen ble befridd av britiske tropper 18. mai 1900 oppstod det en spontan feiring kalt Mafeking Night i britiske byer.
Boerkrigene. Boere overgir seg til sine britiske beseirere på slutten av krigen. Etter maleri av Richard Caton Woodville.
18 år senere startet den store boerkrigen (1899–1902) mellom Storbritannia og boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten.
Bakgrunnen for krigen lå i første rekke i de rike gull- og diamantforekomstene i området. Etter slutten på den første krigen i 1881 var det funnet store gullforekomster i Transvaal. Gull var grunnlaget for det internasjonale valutasystemet, og den britiske regjeringen så vel som kapitalistiske storselskaper (eid av Cecil Rhodes) ville sikre seg kontroll over rikdommene. Boerne ville på sin side bevare republikkenes selvstendighet, både overfor det britiske imperiet og den afrikanske lokalbefolkningen.
Den umiddelbare foranledningen for krigen var kravet om politiske rettigheter for de mange uitlanders (ikke-boere) i Transvaal, noe republikkens ledelse, med president Paul Krüger i spissen, klart avviste. Samtidig ble krigsstemningen pisket opp på britisk side, anført av høykommissæren i Sør-Afrika, Alfred Milner, og Joseph Chamberlain i det britiske kolonidepartementet.
En boer-offensiv startet høsten 1899, og etter en vellykket fremrykking ble britiske byer som Mafeking og Kimberley beleiret. Storbritannia sendte omfattende forsterkninger, og var nær 500 000 mann på det meste, mot i underkant av 90 000 på boernes side. Sommeren 1900 erobret britiske tropper begge boer-hovedstedene, Bloemfontein og Pretoria. Krigen gikk inn i sin siste fase, der boerne kjempet en forbitret geriljakamp. Hver eneste gård ble til en liten festning, og store områder på landsbygda var lenge helt ugjennomtrengelige. Engelskmennene gikk over til en regelrett utryddelseskrig; kampområdene ble inngjerdet med piggtråd, farmene ble brent, og kvinner, barn og eldre ble innesperret i leirer.
Dette gikk også hardt ut over den afrikanske lokalbefolkningen. På det meste satt om lag 200 000 (hvorav 80 000 afrikanere) i leirer, og mer enn 25 000 døde av sult, sykdom og utmattelse. Boerne hadde rundt 4000 falne i kamphandlingene, mot 20 000 på britisk side.
Boerne blir en politisk kraft
Ved freden i Vereeniging 31. mai 1902 måtte boerrepublikkene anerkjenne Storbritannias overhøyhet. Selv om boerne mistet selvstendigheten, sementerte de to krigene den politiske enheten mange boere følte.
Afrikaaner-nasjonalismen skulle bli en viktig faktor i Sør-Afrikas historie. I 1918 ble Afrikaner Broederbond dannet. Dette brorskapet ble utgangspunktet for det senere sørafrikanske Nasjonalistpartiet, som i 1948 vant valget i Sør-Afrika og utviklet politikken kjent som apartheid.