EFTA – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
engelsk European Free Trade Association
Det europeiske frihandelsforbund. Kartet viser tidligere medlemmer (gult) og nåværende medlemmer (blått).
European Free Trade Association (Det europeiske frihandelsforbund – EFTA) er en frihandelsavtale mellom Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Avtalen ble inngått i 1960, den gang med flere og andre medlemmer.
Fra starten var EFTAs hovedhensikt å etablere frihandel mellom medlemslandene. Denne rollen består fortsatt, og innholdet er endret og utvidet over tid. Dessuten har EFTA fått nye oppgaver som har økt i betydning:
- inngå og opprettholde frihandelsavtaler mellom EFTA-landene og andre land;
- regulere og kontrollere EFTA-landenes tilslutning til EØS-avtalen. EØS-avtalen knytter Norge, Island og Liechtenstein, men ikke Sveits, til EUs indre marked.
Bakgrunn
Initiativet til EFTA ble tatt av Storbritannia i slutten av 1950-årene, da landet ikke ønsket å avgi suverenitet til Det europeiske økonomiske fellesskap, EEC. EEC var forløperen til dagen EU, og hadde seks medlemsland, omtalt som «de indre seks»: Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland.
EFTA ble derfor etablert som en mindre inngripende form for økonomisk samarbeid. Dette skjedde ved inngåelse av Stockholm-konvensjonen i 1960 av Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike. Disse landene ble kalt «de ytre sju».
Senere ble Island (1970), Finland (1961/1986) og Liechtenstein (1991) med i EFTA, slik at det i årenes løp har vært totalt ti medlemsland. Samtidig har EFTA mistet medlemmer ved at Storbritannia og Danmark ble EF-medlemmer i 1972, Portugal i 1985, og Finland, Sverige og Østerrike i 1994.
I 2002 trådte Vaduz-konvensjonen i kraft. Denne erstattet Stockholm-konvensjonen fra 1960, og er en revidert og utvidet avtale.
| Land | Medlemsår |
|---|---|
| Danmark | 1960–1972 |
| Norge | 1960– |
| Portugal | 1960–1985 |
| Storbritannia | 1960–1972 |
| Sverige | 1960–1994 |
| Sveits | 1960– |
| Østerrike | 1960–1994 |
| Island | 1970– |
| Finland | 1986–1994 |
| Liechtenstein | 1991– |
Frihandel innad i EFTA
Fra 1966 hadde EFTA full tollfrihet for handel med industrivarer mellom medlemslandene, og fra 1989 gjaldt det samme for fisk. Landbruksvarer er imidlertid ikke underlagt frihandel i EFTA. Den reviderte EFTA-konvensjonen fra 2002 innebærer også liberalisering av investeringer, tjenestehandel og migrasjon på tvers av medlemslandene.
Tollfrihet for industrivarer var viktigere på 1960-tallet enn det er i dag, siden tollbarrierene i verden var mye høyere på den tiden, og flere land var med i EFTA. For eksempel hadde Norge i 1980 rundt 20 prosent toll for klær. Tollfritaket i EFTA bidro til at Finland i 1980 var Norges største leverandør av klær.
Siden handelen mellom Norge, Island og Liechtenstein stort sett reguleres av EØS-avtalen, har EFTA-avtalen i dag særlig betydning for handelen mellom disse tre landene på den ene siden og Sveits på den andre. Siden EFTA-avtalen er langt mindre omfattende enn EØS-avtalen, er Norge mindre integrert med Sveits enn med EU.
Partner i EØS-avtalen
EØS-avtalen ble fremforhandlet mellom 1989 og 1992 og trådte i kraft i 1994, som et svar på dannelsen av EUs indre marked. EØS inneholder «de fire friheter», det vil si fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital, og er basert på en omfattende regelverksutvikling på de ulike områdene.
EØS-avtalen innebærer en tilnærmet full tilpasning til EUs regelverksutvikling; med en egen domstol (EFTA-domstolen); og med EFTAs overvåkningsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) til å overvåke EFTA-landenes etterlevelse av EØS-regelverket, som en slags motpart til EU-kommisjonen.
EØS ble forhandlet mens Finland, Sverige og Østerrike fremdeles var medlemmer av EFTA, men disse byttet side gjennom EU-medlemskap i 1994. Dessuten ble EØS avvist av Sveits gjennom en folkeavstemning, slik at den såkalte «EFTA-pilaren» i EØS bare består av Norge, Island og Liechtenstein.
Frihandel med tredjeland
Mens EEC (og etterfølgerne EF og EU) ble en tollunion med felles ytre toll og handelspolitikk, er EFTA en frihandelsavtale der hvert land kan ha ulik toll og handelspolitikk overfor tredjeland (land utenfor avtalen). EFTA-landene samarbeider likevel om avtaler med tredjeland, og dette har i globaliseringens tid blitt stadig viktigere.
En sentral oppgave for EFTA i dag er derfor å fremforhandle felles frihandelsavtaler med tredjeland. Få land i verden har inngått like mange frihandelsavtaler som EFTA; I 2018 hadde EFTA 28 frihandelsavtaler med 37 land utenfor EØS, i alle verdensdeler. Forhandlinger om nye avtaler pågår kontinuerlig.
Disse avtalene innebærer langt på vei tollfrihet for industrivarer og fisk mellom EFTA-landene og tredjeland. Etter hvert har fjerning av ikke-tollmessige handelshindre, liberalisering av tjenestehandel og regler for investeringer blitt viktige deler av frihandelsavtalene. Liberalisering på landbruksområdet er begrenset fordi både Norge, Island og Sveits er restriktive på dette området. Dagens EFTA-land inkludert Sveits har stort sett forhandlet frihandelsavtaler med tredjeland i fellesskap, men for Kina og Japan har landene forhandlet på egen hånd.
EFTAs første frihandelsavtale med et tredjeland var med Spania i 1989, og tidlig på 1990-tallet ble det forhandlet avtaler med mange land i Sentral- og Øst-Europa. Disse avtalene ble senere avviklet etter hvert som disse landene ble EU-medlemmer. Frihandelsavtalen med Tyrkia fra 1991 er den eldste av EFTAs avtaler med tredjeland som fortsatt er gjeldende.
EFTAs institusjoner
Mens EU over tid har overført mer og mer myndighet til Brussel og de felles institusjonene, er EFTA en mellomfolkelig avtale som krever enstemmighet om beslutninger. EFTAs råd er avtalens øverste organ. Her er hvert medlemsland representert og har én stemme hver. Rådet møtes to ganger i året på ministernivå, og har ingen overnasjonal myndighet.
EFTAs hovedsete er i Genève, der den daglige ledelse ivaretas av et internasjonalt sekretariat ledet av en generalsekretær. Men EFTAs forhold til EØS-avtalen – den såkalte «EØS-pilaren» i EFTA – styres fra Brussel og Luxembourg. EFTA har dermed i praksis et delt hovedkvarter, med viktige «avdelingskontorer» i Brussel og Luxembourg, og to visegeneralsekretærer, én i Genève og én i Brussel.
EØS-pilaren i EFTA har som nevnt egne institusjoner. Ifølge EØS-avtalen må EFTA forhandle med EU i EØS-komiteen hver gang endringer i det indre marked vedtas i EUs lovgivningsprosess. Dette krever at EFTA-partene på forhånd er blitt enige om sitt standpunkt til saken.
EFTAs faste komité (engelsk: EFTA Standing Committee) er det styrende organ for samarbeidet om EØS-saker. I denne komiteen forhandler medlemmene (unntatt Sveits) seg frem til et samordnet standpunkt om nye EU-vedtak, slik at EFTA alltid møter EU med bare ett EFTA-standpunkt.
ESA har til oppgave å sikre at EFTA-statene oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Dersom ESA oppdager brudd på bestemmelsene, skal den påpeke dette og eventuelt bringe saken inn for domstolen. ESA består av ett medlem fra hvert av de tre landene som deltar i EØS.
EFTA-domstolen består av tre dommere. I tillegg til å behandle sakene fra ESA, avgjør domstolen også saker som gjelder tvisteløsning mellom EFTA-statene i tilknytning til fortolkning og anvendelse av EØS' avtaleverk.