Eirikssønnene – Store norske leksikon (original) (raw)
I Eirikssønnenes saga i Heimskringla blir Eirikssønnenes mor Gunnhild tillagt en manipulerende rolle. Gunnhild egger sønnene sine, tegning av Christian Krogh.
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og Gunnhild kongsmor. Disse var ifølge Snorre: Gamle (oppkalt etter morfaren, danekongen Gorm den gamle), Guttorm, Harald (Gråfell), Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet «gamle», som én person. Eirikssønnene, under ledelse av Harald Gråfell, var norske konger fra omkring 961 til 970, i allianse med den danske kongen, morbroren Harald Blåtand.
Faktaboks
Også kjent som
Gunnhildssønnene
Eirikssønnene fikk sin egen saga i Snorres Heimskringla, Eirikssønnenes saga.
Bakgrunn
Faren Eirik ble fordrevet fra Norge rundt 934, og Eirikssønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som «overkonge» til han falt (ca. 954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge.
Eirikssønnene lå stadig i strid med Eiriks halvbror Håkon Adalsteinsfostre («den gode») og forsøkte å ta tilbake det kongedømmet faren var fordrevet fra. Angrepene på Håkon ble støttet av Harald Blåtand. De lyktes da Håkon døde av sine sår etter slaget ved Fitjar på Stord (ca. 961).
Konger
I slaget på Fitjar i 960 eller 961 seiret kong Håkon den gode over Eirikssønnene og danskene, men ble selv dødelig såret i slaget og døde kort tid etterpå. Eirikssønnene tok da over som norske riksstyrere, men med den danske kongen Harald Blåtand som overherre. Slaget på Fitjar, slik Christian Krohg forestilte seg det i 1899.
I Eirikssønnenes saga står det at «Alle Gunhilds sønner kaldtes karrige, og det blev sagt, at de gjemte løsøre i jorden». Dette nevnes også i et skaldekvad av Øyvind Skaldespiller.
Etter slaget på Fitjar overtok Eirikssønnene riksstyringen av Norge i fellesskap under ledelse av Harald Gråfell. Siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et «overkongedømme» som Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet «overkongedømmet» til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det også i 960-årene fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det som Eirikssønnenes farfar Harald Hårfagre grunnla.
Kildene forteller lite om Eirikssønnene, og de fleste opplysningene er knyttet til kamphandlinger. Hvordan styret deres ellers artet seg, vet vi ikke mye om. I sagaene fremstår Eirikssønnene som hardstyrere, i likhet med faren og farfaren. Sagaene tildeler for øvrig moren Gunnhild rollen som den onde ånd bak hardstyret.
Eirikssønnene synes – på samme måte som de tidligere kongene av Hårfagreætten – først og fremst å ha hatt makt på Vestlandet. Deretter ble de herrer over Trøndelag og Hålogaland etter å ha drept Sigurd Ladejarl. Viken (området rundt Oslofjorden) lå derimot under Eirikssønnenes morbror Harald Blåtand, som de måtte anerkjenne som overherre. Harald Blåtand inngikk senere en allianse med Håkon Ladejarl, sønn av Sigurd Ladejarl, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Harald Gråfell falt i kamp i Limfjorden, og Håkon Ladejarl ble deretter Harald Blåtands jarl. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.
Vi har ikke sikker beskjed om hvor lenge Harald og Eirikssønnene regjerte. De kom til makten rundt 961, og mest sannsynlig varte kongedømmet deres frem til rundt 970. Men med støtte i enkelte kilder kan det siste årstallet likevel settes senere (ca. 975), eller tidligere (ca. 965). De samtidige skaldekvadene legger vekt på å skildre Eirikssønnene som store vikinger, virksomme både i austerveg (altså områdene rundt Østersjøen) og vesterveg (de britiske øyer). Denne virksomheten lar seg heller ikke datere nærmere.