Finnskogene – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Finnskogene

Finnskogen

Abborhøgda

Abborhøgda, freda finnegard på Varaldskogen i Kongsvinger.

Finnskogene

Finnskogene. Finnetunet på Svullrya, Grue Finnskog. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Finnskogene

Finnskogene sett fra Stordigerheden ved Gravberget i Våler Finnskog mot Høgsjøberget i sørøst. Villmarkspreget som Finnskogene tidligere hadde, er i dag redusert gjennom blant annet hogst og veiutbygging.

Finnskogene er et skogsområde i den østlige delen av Solør i Innlandet fylke, et belte på 25 til 30 kilometers bredde langs riksgrensen mot Sverige. Finnskogene er delt opp i Brandval, Grue, Hof, Åsnes og Våler Finnskog tilhørende de nåværende kommunene Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler.

Navnet finnskog kommer av at disse tidligere så å si folketomme skogstrekningene ble ryddet og bebygd av finner. Fra cirka 1570 hadde det foregått en ganske betydelig flytting av folk fra det indre Finland (Savolax og omegn) til granskogområdene i Midt-Skandinavia og Värmland, der de stadig trakk seg lenger vestover. Finneinnvandringen til Norge, som var livligst i 1620- og 1640-årene, kan ansees som en naturlig utvidelse av finnebosetningen i Värmland.

Med sentrum omkring sjøene Røgden i Grue og Nordre- og Søndre Øyersjøen i Brandval (nåværende Kongsvinger kommune) dannet det seg ganske hurtig en kompakt, ren finsk koloni på Finnskogene. Denne holdt seg isolert på grunn av sitt særegne svedjebruk i vel 250 år, uten nevneverdig inngifte med solungene.

Finsk språk, finsk byggeskikk og finsk levemåte holdt seg, og korndyrkingen var lenge nesten utelukkende basert på dyrking av rug på brent granskogmark. Den nye tid holdt sitt inntog i 1870 med åpningen av den første moderne veg gjennom Grue og Brandval finnskoger. Svedjebruket ble det slutt med i 1850-årene.

Det finske språket er nå på det nærmeste utdødd på Finnskogene. De mest varige finske minnene er en betydelig mengde stedsnavn på myrer, tjern, berg og boplasser. Allerede tidlig spredte finner seg til mange skogbygder i Hedmark, Akershus, Oppland og Buskerud. Det ble dannet små finnegrender på flere steder, således for eksempel Finnefjerdingen på Ringerike, Finneskogen i Bærum og Vestre Finnemarka i Lier og Modum. Men finnene måtte her oppgi svedjebruket og gikk raskere opp i den norske befolkningen. I 1686 ble det opptatt et særmanntall over finner på Østlandet (Finnmarksräfsten i Norge år 1686). Det ble registrert 1225 personer. Under folketellingen i 1930 ble 345 personer i Grue og Vinger regnet for finner.

Ved Svullrya i Grue Finnskog kan man se det gamle Finnetunet, museum med finsk røykstue fra 1750 og stabbur fra 1650-årene, låve, bekkekvern med mer. Utenfor gården Håven ved Røgden ligger Kjerringholmene med gamle finske gravplasser. Finnegårdene Abborhøgda (Yöperinmäki) og Orala (Øvre Aronstorp) i Kongsvinger kommune er fredet som skogfinske kulturminner. Samtidig fredes en røykstue på Askosberget i Grue. Finnskogene kan oppleves langs Finnskogleden, en 240 kilometer lang vandringsled fra Morokulien i Eidskog til Søre Osen i Trysil. Leden krysser riksgrensen flere steder. Finnskogrunden er en 60 kilometer lang sti rundt innsjøen Møkeren i Kongsvinger, utpekt av Riksantikvaren som historisk vandrerute.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer