Georg Lukács – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Georg Lukács

György Lukács, Georg Bernhard Lukács von Szegedin, György Bernát Löwinger, szegedi Lukács György Bernát

Født

13. april 1885, Budapest, Ungarn

Død

4. juni 1971, Budapest, Ungarn

György Lukács

Georg Lukács var en ungarsk filosof og litteraturhistoriker i den marxistiske tradisjonen og kommunistisk politiker.

Biografi

Etter studier i Budapest og Berlin kom han i 1913 til Heidelberg og deltok sammen med Ernst Bloch og Karl Jaspers i kretsen rundt Max Weber. Under første verdenskrig ble han marxist, og i 1919 folkekommissær for kultur i Béla Kuns kommunistiske regjering. Da regimet brøt sammen etter bare noen måneder, måtte han flykte til Wien.

I eksil ga Lukács ut sitt mest kjente verk, essaysamlingen Historie og klassebevissthet (1923, norsk oversettelse 1971), som ble omtalt som venstrevridd av Sovjetunionens leder Vladimir Lenin. Lukács skrev også om kommunistisk revolusjon i Ungarn hvor han stilte seg kritisk til sovjetisk innflytelse.

I perioden 1933–1944 arbeidet han ved vitenskapsakademiet i Moskva. Etter andre verdenskrig vendte han tilbake til Ungarn og ble professor i estetikk og kulturfilosofi ved Universitetet i Budapest. Som kulturminister i Imre Nagys regjering deltok han i opprøret i 1956. Han ble arrestert og deportert med andre regjeringsmedlemmer til Romania, hvor han sto i fare for å bli henrettet, men fikk vende tilbake i 1957.

Gjennom hele sin karriere hadde Lukács et vanskelig forhold til Sovjetunionen. Han var knyttet til den gjennom sin deltagelse i det ungarske kommunistpartiet og han var en anerkjent marxistisk teoretiker, men han var også kritisk til den, spesielt under Josef Stalins ledelse.

Varefetisjisme og klassebevissthet

Lukács mest kjente og omdiskuterte verk er Historie og klassebevissthet (1923, norsk oversettelse 1971). Han utvikler her en sterk ideologikritikk, altså en kritikk av måten den kapitalistiske overklassen innprenter sine idéer og interesser på samfunnet på. Ideologien medfører ifølge Lukács en falsk klassebevissthet for arbeiderklassen, fordi arbeiderne ikke handler etter egne interesser, men lar seg uvitende utbyttes av kapitalistene. Videre medfører ideologien også en falsk vitenskap ifølge Lukács, for verden studeres i så fall gjennom kapitalistenes øyne (eller på grunnlag av borgerskapets klassebevissthet).

Lukács innfører begrepet om reifikasjon, basert på hva Karl Marx i Kapitalen kalte varefetisjisme. Reifikasjon viser til hvordan kapitalismen omformer mennesker til abstrakt arbeidskraft (fremmedgjøring) og varer til autonome objekter uavhengig av deres produksjonssammenhenger. Det kapitalistiske profittjaget får slik forrang foran menneskets selvutfoldelse. Ifølge Lukács kan ikke kapitalismen fungere som sosioøkonomisk system med mindre den produserer og vedlikeholder slike tingliggjorte relasjoner når det gjelder menneskets forhold til seg selv, til andre og til verden. Kapitalismen er således basert på falsk klassebevissthet. Ifølge Lukács er utviklingen av en sann vitenskap om kapitalismen et avgjørende skritt i retning av en verdensomspennende kommunistisk revolusjon.

Marxistisk litteraturteori

Lukács ble også en innflytelsesrik tenker innen litterær teori og litteraturhistorie. Han hevdet realismen som sjanger var overlegen annen modernistisk litteratur, mye på grunn av dens evne til å reflektere klasseforhold og spenninger i samfunnet. For eksempel argumenterte Lukács i essayet «Kafka eller Thomas Mann?» for at Franz Kafkas estetiske eksperimentering svekket litteraturens samfunnsengasjement og at Thomas Manns forfatterskap i langt større grad ga innsikt i menneskets nye livssituasjon i moderniteten.

Lukács hovedverk innen litterær teori er Romanens teori (1920, norsk oversettelse 2001), som han senere ble kritisk til på grunn av hva han anså som uutviklede eller tvetydige marxistiske dimensjoner. Lukács litterære teori omtales som marxistisk.

Innflytelse

Lukács er en svært sentral og omdiskutert teoretiker i den marxistiske tradisjonen, mye fordi han på en og samme tid drev marxismen inn i et sovjetkritisk spor, samtidig som han befestet dens pretensjon om å være en positivistisk (sann) vitenskap i likhet med for eksempel Josef Stalin. For eksempel har Lukács' idé om arbeiderklassens falske bevissthet senere blitt kritisert for elitistiske overtoner da den synes å underbygge nødvendigheten for en partistyrt revolusjon basert på sann innsikt.

Flere marxistiske tenkere har fulgt Lukács i vektleggingen av reifikasjonsbegrepet, blant andre Lucien Goldmann, Theodor Adorno og Max Horkheimer. Andre har kritisert den ensrettende effekten dette har hatt på den marxistiske kapitalismekritikken, da alt skulle handle om tingliggjørende relasjoner. En slik kritikk har blitt utviklet blant andre av Louis Althusser og Axel Honneth (født 1949).

Verker oversatt til norsk

Lenin. Om den innbyrdes sammenheng mellom hans tanker, oversatt av Bent Holtsmark, Pax, 1970.
Historie og klassebevissthet. Studier i marxistisk dialektikk, oversatt av Stein Rafoss og Harald Berntsen, Gyldendal, 1971.
Solsjenitsyn, oversatt av Hilde Bjørnsen, Cappelen, 1971.
Realisme. Litterære essays, oversatt av Johan Ringdal og Truls Wyller, Gyldendal, 1975.
Romanens teori. Et historisk-filosofisk essay om den store episke litteraturs former, oversatt av Per Paulsen, Gyldendal, 2001.