Georges Enescu – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Georges Enescu

Uttale

enˈescu

Født

19. august 1881, Botosani, Romania

Død

4. mai 1955, Paris

Georges Enescu, 1930

Georges Enescu var en rumensk fiolinist, komponist, dirigent og pedagog. Enescu regnes som Romanias fremste komponist og fiolinist. Som Yehudi Menuhins lærer regnes han i tillegg for å være blant sin tids ypperste pedagoger.

Omfattende studier

Enescu viste musikalske anlegg svært tidlig og regnes som vidunderbarn. Han begynte å spille klaver fire år gammel og fikk på samme tid undervisning av sigøyner-fiolinisten Nicolas Chioro. Hans første komposisjon av noen lengde, Pămînt românesc (rumensk landskap), har han signert fem år gammel. Kort etter presenterte hans far ham for professor og komponist Eduard Caudella (1841–1924) og 5. oktober 1888, syv år gammel, ble han, som den yngste student noensinne, antatt som elev ved konservatoriet i Wien. Her studerte han fiolin med Sigismund Bachrich (1841–1913), Jakob Grün (1837–1916) og Joseph Hellmesberger jr. (1855–1907), klaver med Ernst Ludwig, harmonilære, kontrapunkt og komposisjon med Robert Fuchs (1847–1927), kammermusikk med Joseph Hellmesberger sr. (1828–1893) og musikkhistorie med Adolf (?) Prosnitz (1829?–1917?).

Etter å ha avlagt eksamen i 1894 ble han antatt som student ved Paris-konservatoriet der han studerte fiolin med M. P. Joseph Marsick (1847–1924) og den afro-cubanske fiolinisten José Silvestre White (1835–1918), harmonilære med Théodore Dubois (1837–1924) og Ambroise Thomas (1811–1896), kontrapunkt med André Gédalge (1856–1926), komposisjon med Gabriel Fauré (1845–1924) og Jules Massenet (1842–1912) samt tidlig-musikk med Louis-Joseph Diémer (1843–1919).

Karriere

I 1891 gav den ti år gamle Enescu en privat konsert ved hoffet i Wien i nærvær av keiser Franz Joseph. Han tok eksamen ved Wien-konservatoriet før sin trettende fødselsdag med verk av Johannes Brahms, Pablo de Sarasate og Felix Mendelssohn. Seksten år gammel, i 1898, presenterte Enescu sitt første modne verk for orkester, Poema Română, fremført av Colonne-orkestret med Édouard Colonne som dirigent. I 1902 opptrådte han for første gang i Berlin som fiolinist. Samme år dannet han «Trio instrumental» i Paris og i 1904 så hans strykekvartett, kvartetten «Georges Enesco», dagens lys. I 1912 innstiftet han det årlige priset for rumenske komponister. Noen av de viktigste prisvinnerne ble Mihail Jora (1891–1971), George Enacovici (1891–1965), Stan Golestan (1875–1956), og Ion Nonna Otescu (1888–1940). I 1918 grunnla han George Enescu-symfonikonsertene i Iasi, og i 1920 tok han initiativet til dannelsen av den rumenske komponistforeningen. Han ble æresmedlem i Det rumenske akademiet i Bukarest 1916 og aktiv medlem 1932, korresponderende medlem av Académie des Beaux-Arts i Paris 1929, Academia di S. Cecilia i Roma 1931, Institut de France 1936 og kunst- og vitenskapsakademiet i Praha 1937.

Etter første verdenskrig gjorde Enescu omfattende turneer som fiolinist og dirigent. I tillegg underviste han i fiolin i Paris, der han hadde studenter som Yehudi Menuhin (1916–1999), Arthur Grumiaux (1921–1986), Ivry Gitlis (1922-2020) og Christian Ferras (1933–1982). Til dette kommer at han også underviste ved en rekke andre av datidens fremste musikkakademier. Han gjorde sin USA-debut som dirigent, fiolinist og komponist med The Philadelphia Orchestra i New York 1923. Under andre verdenskrig oppholdt han seg på gården sin i Sinaia utenfor Bukarest i Romania. Han besøkte på nytt USA i 1946 og ved sitt 60-årsjubileum som fiolinist ga han i 1950 en avskjedskonsert med New York Philharmonic i egenskap av fiolinist, pianist, dirigent og komponist. Han vendte tilbake til Paris der han levde sine siste år.

Musikalske stil- og særtrekk

Enescus opusliste kan ikke sies å være lang – den omfatter bare cirka 50 verk. Dette skyldes hans glødende og intense virksomhet for rumensk musikk samt hans enormt omfattende arbeid som utøvende musiker. Hans verk må karakteriseres som neo-romantisk med tydelig påvirkning fra rumensk folkemusikk. Som en komponist som innledet sitt virke ved 1900-tallets begynnelse -- da Ludwig van Beethovens form, Johannes Brahms’ romantikk, Richard Wagners kromatikk, Gabriel Faurés modalitet, César Francks sykliske prinsipp, Arnold Schønbergs dodekafoni, Béla Bartóks ekspresjonisme og Anton von Weberns serialisme var på moten -- unngikk han å la seg påvirke av disse stilretningene. I stedet søkte han å forene rumensk folkemusikktradisjon med moderne uttrykk i et personlig og originalt tonespråk. Et moderat lyrisk betont uttrykk preget av balanse og likevekt er betegnende for Enescus musikk. Hans melodiske sans regnes som noe av det mest smakfulle i nyere tid, hans polyfoni er preget av nyklassisk strenghet og klarhet i tillegg til at han er en instrumentatør med utsøkt sans for klangfarger.

Den unge Ravi Shankar fortalte en gang på 1960-tallet hvordan Enescu utviklet en dyp interesse for orientalsk musikk. Han spilte sammen med broren, Uday Shankar, og hans musikere og introduserte Yehudi Menuhin til denne musikkformen, samt til Gamelan-musikken. Interessen for ikke-europeisk musikk er et uttrykk for Enescus allsidige interesse for alle typer musikk.

Utvalgte verk

Opera

Orkesterverk

Kammermusikk

Klaver

I tillegg til dette kommer en rekke sanger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer