Felix Mendelssohn-Bartholdy – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Felix Mendelssohn-Bartholdy

Jakob Ludwig Felix Mendelssohn Bartholdy

Uttale

mˈendelssohn-barthˈoldy

Født

3. februar 1809, Hamburg

Død

4. november 1847, Leipzig

Felix Mendelssohn-Bartholdy

Komponisten Felix Mendelssohn-Bartholdy, malt i 1846.

Felix Mendelssohn Bartholdy

Felix Mendelssohn-Bartholdy

Felix Mendelssohn-Bartholdy var en tysk komponist, pianist og dirigent. Hans musikk tilhører tidlig-romantikken. Samtidig var hans musikalske ideal de wienerklassiske mesterne. Han var påvirket av og gjorde mye for øke forståelsen av Johann Sebastian Bachs (1685–1750) og Georg Friedrich Händels (1685–1759) musikk. Bare 20 år gammel dirigerte han en oppførelse av Bachs Matteuspasjon i Berlin i 1829, den første utenfor Leipzig etter Bachs død. Oppførelsen fikk stor betydning for Bach-renessansen.

Mendelssohns musikk synes formfullendt. Skjønnhetskravet var absolutt for ham, og overdrivelser av ethvert slag var noe han unnvek. En innvending man har møtt på bakgrunn av dette, er at hans musikk kan ha noe utvendig og overfladisk over seg. Dette har måttet vike i lys av nyere forskning som karakteriserer ham som «den klassisistiske romantikeren». Hans musikk viser ingen radikal og gjennomgripende utvikling. Derimot finner man en utvikling fra ungdomsårenes musikalske uttrykk preget av påfallende kontrastrikdom, delvis eksperimenterende, men i en lys og optimistisk grunntone. Utviklingen går mot et mer innesluttet og ikke så kontrastrikt musikalsk uttrykk i hans senere verk.

Mendelssohn har skrevet musikk i de aller fleste sjangere, men langt fra alle hans verk er utgitt – en viktig årsak til at ikke alle sider ved hans musikk er like kjent.

På Mendelssohns initiativ ble musikkonservatoriet i Leipzig, _Hochschule für Musik und Theater «Felix Mendelssohn Bartholdy_», grunnlagt i 1843, en institusjon som hurtig utviklet seg til en av de mest velrenommerte i Europa og som fikk svært stor betydning for europeisk musikk. En rekke av våre norske komponister og instrumentalister har studert ved dette konservatoriet – mest kjent er Edvard Grieg (1843–1907) og Johan Svendsen (1840–1911).

Estetikk

Ungdomsverkene

Mendelssohn ble i sin barndom og tidlige ungdom påvirket av Georg Friedrich Händel, Johann Sebastian Bach, Carl Philip Emanuel Bach (1714–1788), Joseph Haydn (1732–1809), Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og Ludwig van Beethoven (1770–1827). De tolv strykersymfoniene komponert mellom 1821 og 1823, da Mendelssohn var mellom 12 og 14 år, viser dette. Symfoni nr. 1 i c-moll, som kom et år senere, viser at Carl Maria von Weber (1786–1826) var et viktig forbilde i tillegg til Beethoven.

Som Mendelssohns første modne verk regnes oktetten i Ess-dur for strykere op. 20 fra 1825, ouverturen til En midtsommernattsdrøm fra 1826 samt de to strykekvartettene op. 12 fra 1829 og 13 fra 1827. Oktetten i Ess-dur er kjent for sin utstrakte bruk av kontrapunktiske virkemidler. Siste sats begynner med en åttestemt fugato-del i tillegg til et sitat fra et utsnitt av Halleluja-koret fra Händels Messias. Med ouverturen til En midtsommernattsdrøm viser Mendelssohn en side han skulle bli spesielt kjent for – den utsøkte evnen til å skrive lette og elegante scherzosatser for orkester. De to strykekvartettene op. 12 og 13 viser at han har gjort et inngående studium av Beethovens siste strykekvartetter. Med de nevnte fire ungdomsverkene viser Mendelssohn innen fylte 20 år en grunnleggende forståelse av komposisjonsteknikker som form, harmonikk og kontrapunkt i tillegg til å beherske orkesterinstrumentene til fulle.

Orkesterverkene

Mellom symfoni nr. 1 i c-moll fra 1824 og hans siste symfoni i a-moll med tilnavnet Den skotske, skjer det en tydelig utvikling av Mendelssohns musikalske uttrykk. C-moll-symfonien ble påbegynt i 1824 og viser en utadrettet, delvis dramatisk, men likefullt glad og positiv kontrastrikdom. A-moll-symfonien ble avsluttet etter revisjoner i 1842 og viser en utvikling mot en sterkere innadvendt og fortettet stemning. Samtidig viser han i flere av sine orkesterverk en påfallende varhet for naturopplevelser. Det begynner med ouverturen til En midtsommernattsdrøm fra 1826. Som kontrast til avsnitt med et lyrisk-dramatisk uttrykk skaper han avsnitt med et alvedansliknende scherzopreg. Orkesterouverturene Hebridene op. 26, komponert mellom 1829 og 1832, og Meeresstille und glückliche Fahrt op. 27, komponert mellom 1828 og 1834, er naturpoemer. De er ikke av _Sturm und Drang_-typen, men i stedet poemer med et kultivert og tilbakeholdent uttrykk, der dramatiske partier kontrasteres med lettere scherzopregede deler. Det samme er tydelig også i fjerde symfoni, Den italienske, fra 1833 og tredje symfoni, Den skotske, fra 1842. Reise- og naturopplevelser er lett å lese inn i begge symfoniene, men her sprenges ingen grenser eller overdrives ikke klassisismens emosjonelle uttrykk. Det patetiske og eksalterte var fremmed for ham.

Konsertene

Blant Mendelssohns konserter finnes to klaverkonserter, nr. 1 i g-moll op. 25 fra 1831 og nr. 2 i d-moll op. 40 fra 1837, som ikke spilles så ofte lenger. Begge er typiske for Mendelssohn med en scherzoaktig karakter i yttersatsene og en vakker, melodisk mellomsats som kontrast. Heller ikke her overdriver han det musikalske uttrykket. Derimot er tempoet i yttersatsen svært oppdrevet og viser at han var en fremragende pianist som behersket klaveret til fulle. Langt oftere enn klaverkonsertene spilles derimot hans berømte fiolinkonsert i e-moll op. 64, som er blitt et av hovedverkene i sin sjanger. Konserten forener lyriske og virtuose elementer på en utsøkt måte. Man legger dessuten merke til at Mendelssohn søker enhet og sammenheng i verket ved at det ikke er opphold mellom første og andre sats. Den langsomme innledningen til konsertens tredje sats blir i tillegg en bro mellom andre og tredje sats. Samme forsøk på å skape enhet finner man også i symfonien i a-moll, Den skotske. Mendelssohn har angitt at symfonien skal spilles uten opphold mellom satsene.

Kammermusikken

Mendelssohn skrev sitt første kammermusikkverk 10 år gammel, mens oktetten op. 20 ble komponert da han var 16 år gammel. Han skrev i tillegg syv strykekvartetter, men de er blitt stående i skyggen av Beethovens kvartetter. Derimot regnes hans to klavertrioer, nr. 1 i d-moll op. 49 fra 1839 og nr. 2 i c-moll fra 1845, for å høre med blant hans fineste verker.

Solo-klavermusikk

1800-tallet var klaverets århundre, og perioden oversvømmes av karakterstykker for klaver. Blant de aller mest kjente er Mendelssohns åtte hefter med Sanger uten ord. Stykkene har sangens lengde og som regel sangens melodiske kvalitet; begge deler gjorde disse stykkene til svært populære klaverstykker blant det musikkelskende publikumet på 1800-tallet. I tillegg har han skrevet en rekke andre og lengre klaverstykker som sonater og variasjoner – alt musikk som viser Mendelssohns store pianistiske evner.

Scenemusikk

Blant Mendelssohns mest kjente musikk er hans scenemusikk til William Shakespeares (1564–1616) En midtsommernattsdrøm, første gang fremført i 1843, med ouverturen fra 1826 og bryllupsmarsjen som de mest kjente. I scenemusikken fanger Mendelssohn den romantiske eventyrstemningen på en uforlignelig innsmigrende måte. Han har også komponert scenemusikk til andre skuespill, uten at de har oppnådd samme berømmelse som En midtsommernattsdrøm. Det handler om musikk til Sofokles' (497/496–406/405 fvt.) skuespill Antigone og Ødipus i Kolonos samt Jean Racins (1639–1699) Athalie.

Verk for kor

To verk utmerker seg blant Mendelssohns korverk: oratoriene Paulus fra 1836 og Elias fra 1846–1847. Paulus oppnådde stor popularitet mens han levde. Imidlertid klarte ikke oratoriet konkurransen med Händels Messias, Bachs Juleoratorium og Matheuspasjonen eller hans eget oratorium Elias.

Oratoriet Elias hadde derimot stor suksess ved premieren i 1846 med Mendelssohn selv som dirigent. Det har senere beholdt sin store popularitet, spesielt i den engelsktalende verden, og Elias innehar andreplassen etter Händels Messias i popularitet i England. Det er et bestillingsverk fra Birmingham-festivalen og hadde opprinnelig tysk tekst, men ble oversatt til engelsk like før uroppførelsen. Som modell anvendte Mendelssohn Bachs og Händels oratorier. Begge oratoriene viser at hans musikalske uttrykk hører til tidlig-romantikken, og anvendelsen av orkester og kor viser hans forfinede lyrisk-romantiske uttrykk.

Biografi

Mendelssohn var født i Hamburg, men familien flyttet etter kort tid til Berlin i 1811. Han hadde tre søsken, hvorav den ene, Fanny, viste betydelige musikalske evner. Familien var jødisk og meget velstående, og kultur ble høyt verdsatt. Kunstnere, musikere og vitenskapsmenn var ofte gjester i hjemmet. I 1816 konverterte familien til kristendommen og tok navnet Mendelssohn Bartholdy.

Bare seks år gammel fikk Mendelssohn klaverundervisning av sin mor, og i Berlin fikk han klaverundervisning av Ludwig Berger (1777–1839). Ti år gammel begynte han å studere kontrapunkt og komposisjon med Carl Friedrich Zelter (1758–1832) ved Berlin Sing-Akademie. Zelter var leder for akademiet og en stor beundrer av Johann Sebastian Bach, hvilket han overførte til sin elev. Bare 20 år gammel, i 1829, framførte Mendelssohn Bachs Matteuspasjon ved akademiet, den første fremførelsen av dette verket utenfor Leipzig etter Bachs død. Bach var på denne tiden nesten gått i glemmeboken, og oppførelsen regnes som begynnelsen på Bach-renessansen.

Tidlig på 1830-tallet foretok Mendelssohn flere studiereiser til Italia, England, Wales og Skottland. Da Zelter døde i 1832, hadde Mendelssohn håpet å få ta over som leder av Sing-Akademiet, men lyktes ikke med dette. I stedet kom han de nærmeste årene til å arbeide delvis i England og delvis i Düsseldorf, der han ble ansatt som musikkdirektør i 1833. Noe av det første han gjorde var å oppføre Händels oratorium Israel i Egypt etter å ha funnet originalmanuskriptet til oratoriet i London. Dette ble starten på en Händel-renessanse i Tyskland, tilsvarende Bach-renessansen fra 1829.

På denne tiden fikk Mendelssohn tilbud om flere viktige stillinger i Tyskland. Blant disse valgte han i 1835 å bli dirigent for Gewandhaus-orkesteret i Leipzig. Her kastet han seg med full tyngde inn i arbeidet på de fleste områder av byens musikkliv – han arbeidet med orkestret, operaen, Thomanerkoret samt flere andre kor- og musikkinstitusjoner i byen. I tillegg viet han også tid til å arbeide i Berlin. Her komponerte han en del kirkemusikk samt skuespillmusikk. Arbeidet med Gewandhaus-orkestret hevet orkestret til et nivå det ikke tidligere hadde hatt.

I 1843 grunnla han Hochschule für Musik und Theater «Felix Mendelssohn Bartholdy» sammen med Ignaz Moscheles (1794–1870) og Robert Schumann (1810–1856). Høyskolen ble kjent som Leipzig-konservatoriet, det eldste i Tyskland, og ble etter hvert et av de mest fremragende musikalske lærestedene i Europa.

Verk i utvalg

En ny utgave av Mendelssohns samtlige verk ble påbegynt i 1960, et arbeid som har brakt for dagen en mengde verk man ikke kjente til. Antall verker er meget omfangsrikt. I tillegg begynte man på en ny utgave av Mendelssohns brev i 1968, noe som har gitt dypere innsikt i personen Mendelssohn.

Bortsett fra symfoniene er verkene i oversikten nedenfor ordnet kronologisk etter sjangere:

Orkester

Scenemusikk

Solo-konserter

Kammermusikk

Klaver

Orgel

Oratorier

Annen kirkelig vokalmusikk

Verdslig vokalmusikk

Hertil kommer en rekke korsanger, duetter og solosanger med klaver.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer