Gerhardus Mercator – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Gerhardus Mercator
Gerhard Kremer
Uttale
mercˈator
Født
5. mars 1512, Rupelmonde, Flandern (nå i Belgia)
Død
2. desember 1594, Duisburg, Hertugdømmet Kleve (nå i Tyskland)
Gerhardus Mercator
Globusen som Mercator lagde i 1536 sammen med sin lærer Gemma Frisius.
Gerhardus Mercator var en kartograf fra den flamske byen Rupelmonde i dagens Belgia. Han var høyt ansett i sin samtid, og måten han tegnet verden på i et kart fra 1569 har dannet malen for de fleste verdenskart opp til vår tid. Mercator var også den første som ga navnet «atlas» til en bok med kart fra hele verden.
Bakgrunn
Mercator kom fra en fattig familie. Faren var en lappeskomaker som døde tidlig. Moren døde ikke lenge etter. Fødenavnet hans var Kremer – den latinske formen Mercator begynte han å bruke først etter at han ble student. Universitetet i Leuven hadde en kvote beregnet på talentfulle ungdommer fra fattige hjem, og Mercator begynte å studere matematikk, astronomi og kosmografi.
I 1536 fikk han sitt første oppdrag sammen med sin lærer, geografen Gemma Frisius (1508–1555). Sammen laget de en globus på bestilling fra spanskekongen. Mercator, som også kunne gravering, var blitt overbevist om at latinske bokstaver var langt lettere å lese på kart enn de gotiske bokstavene som var normen i Nord-Europa på den tiden. Globusen ble derfor det første nederlandske kartverket med latinske bokstaver og det første med Mercators signatur: «Gerardus Mercator Rupelmundanus».
Egne kart
Gerard Mercators kart over Flandern fra 1539.
Mercators europakart fra 1552 vakte stor og positiv oppsikt.
Mercators første egne kart var en bestilling fra en kartsamler som ønsket seg et stort kart over Det hellige land. Til arbeidet brukte han to tidligere kart som utgangspunkt: Ett som var tegnet av Martin Luthers venn Lukas Cranach, til bruk i bibler, og et annet av den tyske kartografen Jacob Ziegler. Mercators kart var en klar forbedring av begge.
I 1538 røpet han hva livsverket hans ville bli. På et verdenskart han tegnet, skrev han: «Dette er en oppdeling av verden i grove trekk. Den vil bli etterfulgt av kart over de enkelte regionene.» Med andre ord: Han skulle kartlegge hele verden i detalj. Det første kartet tok for seg det hjemlige Flandern.
Arbeidet ble imidlertid hele tiden utsatt fordi han var nødt til å ta på seg betalte oppdrag for å forsørge en stadig større familie. Sammen med kona Barbara fikk han i alt sju barn. Blant de betalte oppdragene var en globus og en bok om typografi på kart. I 1543 satt han fengslet i sju måneder. Anklagen var at han hadde leflet med protestantisme, og huset hans ble ransaket av inkvisisjonen.
I 1552 flyttet han over Rhinen til den tyske byen Duisburg, og her fikk han endelig gjort ferdig det europakartet han da hadde arbeidet med i 14 år. Det «mottok mer ros fra lærde både fjern og nær enn noe annet geografisk verk hittil», skrev en av tidens humanister. Endelig hadde Mercator laget noe han kunne tjene penger på.
Likevel gikk det fortsatt trått. Han gikk glipp av en professorstilling, mistet nesten livet under en strabasiøs landmåling i Lorraine og graverte kart for andre. Men i 1569 ga han ut kartet som skulle forandre karthistorien.
Mercators projeksjon
«Nova et Aucta Orbis Terrae Descriptio ad Usum Navigantium Emendate Accommodata» – «Ny og mer fullstendig gjengivelse av verden tilpasset navigasjonsbruk» – er det fullstendige navnet på det som danner malen for nær sagt alle verdenskart opp til vår tid. Grunnen er den banebrytende projeksjonen Mercator brukte for å tegne kartet.
Alle flate gjengivelser av den runde jordkloden er nødt til å bli feil. Derfor må alle kartografer ta noen valg, og da gjerne styrt av hvilken funksjon kartet skal ha. Som navnet på Mercators kart røper, ble det laget for å lette navigeringen. Sjøfolk hadde lenge hatt problemer med å følge en rett kurs over havene ved hjelp av sjøkart der lengde- og breddegradene snodde og vridde på seg for å etterligne klodens kuleform. Mercators løsning var å rette dem ut. I stedet for å legge lengdegradene i bøyde kurver fra pol til pol, la han dem som rette streker ved siden av hverandre, og lot alle breddegradene være like lange i stedet for å bli stadig mindre sirkler mot polpunktene. Med dette ble retningene nord-sør og øst-vest rette streker det var lett å navigere etter. Også om man skulle krysse, nord-vest eller sør-øst, kunne man legge en linjal fra havn til havn for å finne kursen.
Projeksjonens innebygde feil var at områdene langs ekvator ble korrekt gjengitt, mens nord- og sørområdene utvidet seg i takt med at lengdegradene, som egentlig skulle samlet seg i polene, ble holdt fra hverandre, noe som gjorde at polpunktene aldri kunne samles og dermed fikk en uendelig utstrekning. Av samme grunn ble Grønland og Afrika like store, selv om Afrika er 14 ganger større.
Mercators kart ble ikke en umiddelbar suksess. I hvert fall ikke til sjøs, muligens fordi det var over to meter bredt, og det var ikke før i 1599 at noen brukte projeksjonen til å lage et nytt kart. Deretter gikk det ytterligere 50 år før noen brukte den i et sjøatlas. Kartet så uvant ut for de fleste sjøfolk. De likte ikke de forstørrede landmassene, men ble etter hvert vant til at det var prisen å betale for et kart som lettere enn andre sendte dem på riktig kurs.
Mercators verdenskart fra 1569
Atlas
Mercators kart over Island fra 1589. Samtiden syntes dette kartet så kjedelig ut.
Forsiden til Mercators Atlas, utgitt fire måneder etter hans død.
Kart over Asia av Mercator, håndkolorert og publisert to år etter hans død.
I 1578 skrev Mercator at prosjektet han hadde beskrevet 40 år tidligere, å tegne kart over verdens land og regioner, kom til å kreve 100 kart. Ni år senere ankom han bokmessen i Frankfurt med 51 kart over Frankrike, Nederland, Sveits og Tyskland, og forventningene var store. Alle gledet seg til å se Mercators nye mesterverk, men det ble en stor skuffelse. For et publikum som hadde blitt vant med fargerike kart dekorert med seilskuter, kompassroser, overdådige kartusjer, fabeldyr og forseggjorte rammer, var disse kartene grå og kjedelige.
Mercator var forut for sin tid. De nye kartene var preget av ideen hans om en «nieuwe geographie», en ny geografi preget av enkelhet, saklighet og nøkternhet. Han gjorde ingen forsøk på å komme publikum i møte da han fire år senere presenterte nye kart over Balkan, Hellas og Italia.
Samtidig skrev Mercator på forordet til det store verket sitt: Atlas, sive cosmographicæ meditationes de fabrica mundi et fabricati figura – Atlas, eller kosmografiske meditasjoner over Jordens enheter og enhetenes natur. «Jeg har brukt denne mannen, Atlas, så beundringsverdig for sin kunnskap, menneskelighet og visdom, som en modell for imitasjonen min», skrev han. Den første Atlas var en av titanene som i den greske gudelæren kjempet mot de olympiske gudene og tapte, og ble dømt til å bære himmelhvelvingen på skuldrene i landene ytterst mot vest. I senere fortellinger ble Atlas til en klok konge over Mauretania, og det var for å hedre ham, «en lærd filosof, matematiker og astronom» at Mercator brukte hans navn på kartsamlingen sin.
Etter å ha tegnet kart over de nordeuropeiske landene Danmark, Island, Norge og Sverige, fikk Mercator et hjerteinfarkt i 1590, 78 år gammel. Han ble lam i hele den venstre siden av kroppen. En tekst om skapelsen av verden ble det siste han fullførte før han døde i 1594.
Atlas ble ferdigstilt av barna og barnebarna hans, og gitt ut fire måneder senere. Salget var skuffende. Sammenlignet med kollegaen Abraham Ortelius sitt Verdensteater, som kom ut fra og med 1572, var Atlas ufullstendig. Det manglet kart over Spania og Portugal, og bare tre kart, som ikke var tegnet av Mercator, dekket verden utenfor Europa. For å tjene penger, solgte familien kobberplatene til kartografen Jodocus Hondius den eldre (1563–1612), som dekorerte kartene etter tidens smak og ga ut Hondius-Mercator-atlaset i 1606. Det ble en stor suksess som siden ble trykket i 29 opplag på latin, nederlandsk, fransk, tysk og engelsk.
Mercator ble gravlagt i Salvatorkirche i Duisburg. Et minnesmerke ble hengt opp 50 år senere. Der hylles han som «den fremste matematikeren i sin tid som skapte kunstferdige og nøyaktige globuser som viste himmelen fra innsiden og verden fra utsiden».